Omtale fra forlaget
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2019
Format Heftet
ISBN13 9788205522961
EAN 9788205522961
Serier Gyldendal klassiker Gyldendal pocket
Genre Klassisk litteratur Biografisk litteratur
Omtalt tid 1918-1939
Omtalt sted Paris
Omtalt person Ernest Hemingway
Språk Bokmål
Sider 128
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ernest Hemingways En varig fest har lenge blitt ansett som en klassiker, men ved nærmere ettertanke er det ikke vanskelig å se hvorfor denne boken også kan bli betraktet som en skuffelse. Skrevet med en tilsynelatende forakt for dybde og innsikt, etterlater Hemingway leseren med en følelse av overfladiskhet og uforløst potensiale. For det første er karakterene så flate og ensidige at det er vanskelig å engasjere seg i deres liv eller bry seg om deres skjebne. Hemingways minimalistiske skrivestil, som ofte blir rost for sin presisjon, resulterer her i en mangel på substans. Karakterene virker mer som skisser enn fullt utviklede personer, noe som gjør det vanskelig å oppnå noen emosjonell tilknytning til dem. Videre er boken gjennomsyret av en nostalgi som ofte virker malplassert og kunstig. Hemingways skildringer av 1920-tallets Paris mangler den magien og livligheten som han så desperat forsøker å formidle. I stedet for å male et levende bilde av denne ikoniske tiden og stedet, ender han opp med å presentere en rekke anekdoter som føles fragmenterte og uten sammenheng. Alt i alt, En varig fest er en bok som lider under vekten av sine egne ambisjoner. Hemingways forsøk på å skape en varig hyllest til en tapt tid og et tapt sted ender opp med å være en blek og uinspirerende skildring, som mangler både dybde og engasjement. Det er en bok som kanskje kunne ha vært en storartet refleksjon over fortiden, men som i stedet blir et eksempel på hva som skjer når stil trumfer substans.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi konkurrerte oss imellom om hvem som kunne greie de tyngste sekkene, men ingen kom opp imot bærerne, undersetsige, mutte fjellbønder som bare snakket Montafon-dialekt; de tok seg frem støtt og jevnt som kløvhester, og på toppen hvor Alpeklubbens hytte lå på en hylle ved siden av en snedekt bre, lempet de børene av mot steinmuren i hytten og forlangte flere penger enn den betalingen vi var blitt enige om, og når de hadde oppnådd et kompromiss, satte de utfor på sine stutte ski og forsvant som nisser.
"Jada, jada, Hemingway," sa hun. " Men De levde i et perverst forbrytermiljø."
Jeg ville ikke si henne imot, men jeg tenkte at jeg hadde levd i en verden slik den var, og der var alle slags mennesker i den og jeg forsøkte å forstå dem, skjønt noen av dem kunne jeg ikke like, og noen hatet jeg fremdeles.
"Eier du ikke hjerte i livet? Vører du ikke et medmenneskes sorger og lidelser?"
"Ikke dine."
"Du er sjofel."
"Ja."
"Og jeg som trodde du kunne hjelpe meg, Hem."
"Jeg skulle med glede skyte deg."
"Mener du det?"
"Nei. Loven forbyr det."
Jeg har sett deg, min skjønne, og du tilhører meg nå, hvem du enn venter på og om jeg aldri får se deg igjen, tenkte jeg.
To søndager på rad løp de dopede hestene som jeg spilte på, fortere enn de som ikke var dopet eller utilstrekkelig dopet, unntagen i ett løp da vår favoritt var blitt i den grad over-dopet at den kastet av jockeyen før starten, slet seg, tilbakela hele steeplechase-banen alene og tok hinderne så fabelaktig som man av og til kan hoppe i drømme.