Bokelskere.no

Jeg synes ikke noe særlig om denne boka til Hamsun. Dersom Hamsun gikk og sultet i det daværende Kristiania slik at han nærmest var psykotisk, så hadde han vel ikke jaktet på kvinner i den slik tilstand - noe som nærmest skinner igjennom i fortellingen. "Hele hans forfatterskap går jo ut på å komme i seng med den honette klasse," sa Sigrid Undseth. Hun har noe der -.

Jeg forstår ikke tankegangen din her. Det du sier er at Hamsun (hvis vi nå skal tillate oss å anta at romanens hovedperson og forfatteren er den samme, noe vi ikke bør) nødig ville ha "jaktet på kvinner" hvis han pga. sult var havnet i en nær psykotisk tilstand. Men det synes meg mer rimelig at en kar svirrer rundt og kurtiserer fremmede hvis hans dømmekraft er svekket, noe den antakelig er som følge av hans sult, psykose eller den kjente "kjærlighet gjør blind". Ja, for kan ikke sulten også være en sult etter kjærlighet, etter oppmerksomhet, etter å bli elsket - og selvsagt også: å selv elske? Det virker ikke som jeg-et får mer av andres hjertevarme enn han får av mat, og de sjeldne anledninger han blir tilbudt noe ømhet er ikke stort bedre for hans sjel enn beinrestene i søppelkassa er for magen.

Dette blir vel mer som en kommentar til hele tråden. Hvorfor skal man måtte sympatisere med en eller flere karakterer i en bok for å kunne sette pris på den? Har ikke provokasjonen og forargelsen en tankevekkende effekt, satt opp mot det idylliske og forenklede, nær sagt eventyraktige menneskesinn altfor mange romaner skildrer? Min verdensanskuelse tillater meg forøvrig å sympatisere med selv den verste forbryter.

Og nihilistisk, vel, dette er i ferd med å bli, eller har kanskje vært lenge, et moteord som folk strør seg om med. Pessimisme er ikke et symptom på nihilisme. Det er kanskje mørke univers Dostojevskij og Hamsun har forfattet, men de er ikke uten håp, de anerkjenner menneskets kamp for å gi livet mening. Bøkene i seg selv er jo resultatet av en slik kamp. Eventuell misantropi skyldes bare stor kjærlighet, slik all ekte misantropi gjør.

Litt flisespikkeri dette, for jeg skjønner hvorfor ordet nihilisme trekkes frem, men det er bare en liten del av disse verkene, å omtale dem som nihilistiske er i mine øyne reduksjonistisk. Noen andre som har tanker omkring disse mesternes livs- og verdenssyn?

Det var da pokker til mengde vanskelig uttrykk i et vanlig diskusjonsinnlegg. Men for å svare litt saklig: bøker der selve jeg-personen framstår som uforståelig eller direkte usympatisk er vanskelig å like. Samme bok skrevet i tredjeperson ville være noe helt annet. Når selve stemmen i boken har et helt annet ståsted og verdisett enn en selv, forsvinner lesegleden, i alle fall for meg. Skal man da jobbe seg gjennom sidene, blir det mer som akademisk øvelse, og det er de få timene jeg får tilbrakt mellom to permer altfor få til.

Oi, gammelt innlegg, et møte med fortiden. Kanskje jeg hadde lagt dette frem annerledes og moderert bruken av fremmedord i dag. Jeg tar poenget ditt, og det spørs vel litt hva man er ute etter. For meg byr både filmtitting og lesing, ja, selv hverdagslige hendelser, på en akademisk utfordring, hehe. Det er slik jeg finner glede i det meste, ved å forsøke å forstå hvilken rolle det spiller i kulturen. For å finne ut noe jeg ikke allerede mener å kunne vite noe om må jeg nødvendigvis oppsøke andre synspunkter, vinklinger jeg ikke har vurdert. En kilde til slik kunnskap kan være romankarakterer med et annet følelsesregister, et annet temperament og en helt annen livsfilosofi. Hvis jeg identifiserer meg sterkt med ei bok eller med en karakter i den så blir jeg med en gang litt var, jeg tar meg selv i å lure på om boka ikke bare er et speil og lesingen av den en narsissistisk øvelse.

Jeg likte den heller ikke i det heletatt da jeg leste den. For en tulling! Jeg ble faktisk kjempeprovosert og irriterte meg grønn over den dusten. Heldigvis var dette på den tiden da jeg fikk skrive stiler om bøker jeg leste (og ting jeg tenkte på forøvrig), og læreren skrev tilbake at det at jeg hadde latt meg provosere slik var jo kanskje et tegn på at Hamsun hadde lykkest med noe... Da ga min eminente norsklærer meg noe å tenke på (for resten av livet faktisk). Så nå har jeg problemer med å si hvorvidt jeg likte boka eller ikke, men dårlig er den definitivt ikke.

Lesing av Hamsun kan alltids avstedkomme en smule avsky. Men underteksten i Sult er jo også ung mann med dragning mot klassereisen. Han er hele tiden på nippet til å begå viktige kulturelle framsteg, skrive en artikkel ferdig. Dessuten er han ung, og fører seg allerede som en med oppmerksomhet rettet mot egen bekledning. Heller ikke uten en viss selvkritikk når han har oppført seg FOR galt. Som du skjønner er jeg ikke helt med på notene og Undsets utalelse om Hamsuns klassereise høres en smule hoven ut etter min smak. Ja, hun likte ikke Hamsun - uansett!

Jeg foretrekker Raskolnikov.

hehe, ja der har du en rebell! Hamsuns nihilisme blir småtteri, han kommer ikke opp med Nagel i Mysterier engang. Men russiske romaner og Hamsun er ingen dårlig sammenligning: Andre del av Raskolnikov er imidlertid fraværende hos vår tåkefyrste. Men nå ble jeg hooket både av Sult og Raskolnikov jeg da; de har noe vi trenger - noe slemt inni seg.