Bokelskere.no

Jeg avbryter Pustegynge litt over halvveis, dog med litt dårlig samvittighet. Ganske fin bok, men jeg tror jeg er for ung og/eller for utolmodig til å gjennomføre akkurat nå. Men allikevel; Müller skriver på et veldig uvant og sterkt poetisk språk. Forfriskende stil, med helt andre bilder og skildringer enn det jeg vanligvis leser, noe som gjør boken både utfordrende og krevende, på en bra måte. Veldig sterkt å lese om de dårlige kårene, og spesielt sulten som alltid gnager. Anbefales.

Jeg har lest boka, og her er min omtale av den:

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" (http://elbakken.blogspot.com/2010/11/herta-muller-pustegynge.html?showComment=1300554746868#c2283138154037370338) skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke med på Herta Müller på nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningkast fem. Jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.

Enig! Jeg forsøkte også "Mennesket er en stor fasan i verden" for noen år siden, men la den bort. LIker å utfordre meg selv, men den ble for tung. Leste "PUstegynge" i sommer, og det var en helt annen opplevelse. Gripende! Vet ikke om det henger sammen med at jeg selv er blitt mer moden (før ville jeg bare bli "revet med" av en bok, nå vil jeg ha noe som "sitter" i etterpå, noe som betyr noe, synes at livet er for kort til overflatiske leseopplevelser...), muligens også at boka er litt mer tilgjengelig enn "Mennesket er...". Samtidig er den helt nydelig, poetisk språk, forfatteren har virkelig arbeidet emd språket og gjort en bestialsk historie til noe helt særegent og leseverdig. Det er godt gjort!

Jeg er nå ferdig med denne fantastisk flotte boken.
Boken er jo en trist historie som beskriver 5 års opphold i arbeidsleiren i Sovjetunionen for Leopold, fra han var 17 år og til han var 22 år og kom hjem.

Det er imponerende hvordan forfatteren Herta Müller klarer å bruke språket så poetisk og vakkert at man til tider glemmer den tragedien dette egentlig handlet om.

Aldri har jeg hørt noen beskrive sult og kulde på en slik måte at jeg følte jeg var i arbeidslerien og sultet og frøys med Leopold.

Denne leseropplevelsen var flott :)

Dessuten var dette mitt første møte med lydbok :) Det har gjort at jeg har kommet gjennom denne boken på to dager, men jeg er ikke "lydbok-frelst" ennå.

Jeg har akkurat lest Herta Müllers foredrag fra Undset-dagene, med tittel Alltid den samme snøen. Det er moren hennes som i 1945 blir avslørt av snøen og sendt til arbeidsleiren.

Mange gjemte seg. Moren min hadde allerede sittet fire dager i et jordhull i hagen til naboen, bak låven. Men så kom snøen. De kunne ikke lenger gå med mat til henne i skjul, hvert skritt mellom huset, låven og jordhullet ble synlig. Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagene. Snøen anga dem. Det gjaldt ikke bare moren min, mange måtte frivillig komme frem fra skjulestedene sine, frivillig tvunget av snøen. Og det betydde fem år i arbeidsleir. Det har moren min aldri tilgitt snøen.

Dette er det eneste jeg foreløpig har lest av Herta Müller. Det kan bli mer når jeg har fått unna en del av ventelista mi.

Jeg syns Herta Müller høres veldig "tung" ut, men jeg hører jo på deg, og får gi henne en sjanse. Lydboka er herved bestilt på biblioteket.

Hun er tung, og derfor er det enklere å forsere denne boka ved å høre gjennom den. ;-)

Og nå er jeg igang med høringen. Dette er jo "snop". Ser ikke bort fra at jeg må høre denne om igjen. Nå høres det og strykes klær! Nydelig skrevet

Flott omtale. Jeg har boken liggende på nattbordet - men nettopp fordi her er så mye i hver setning at du gjerne må lese dem to og tre ganger grundig for å få med deg dybden - blir den lagt vekk gang etter gang. Men lydbok har jeg ikke tenkt på her. Jeg skal bestille den på biblioteket omgående. Kjempeide - jeg har så lyst til å ha lest den!!! Takk for ideen. Ufattelig at jeg ikke har kommet på tanken....

Det var en sterk anmeldelse, og et sterkt sitat i fra boka. Jeg bare grøsser.