Bokelskere.no

Boken kom første gang ut i 1990 på finsk, men ble oversatt og utgitt på norsk i 2007. Boken er full av beksvart humor om et temaet som slett ikke er lattervekkende. Dette har han selv sagt om boken:

"–Da boka kom ut, begynte telefonen å ringe. På den tida hadde jeg flere hundre tusen lesere i Finland, men likevel ble jeg forbauset over mottakelsen. Det kunne være fire hundre samtaler i døgnet med mennesker som fortalte sine livshistorier. I fire måneder, dag og natt, tok jeg i mot samtaler. Før boka kom ut var det 1500 selvmord i året i Finland. Etter boka var det 800. Litteraturen har makt. Skål for oss som fortsatt lever, sier han og hever glasset." (Dagbladet 02.06.09).

Så til handlingen: Direktør Rellonen er lei livet og sine mange konkurser og har bestemt seg for å gjøre ende på det først som sist. Og det på den store festdagen Sankthansaften. Men vel inne i låven møter han på offiseren Kemppainen som er på vei til å feste repet sitt i en bjelke.

"Men det var noen der inne! Mellom tømmerstokkene skimtet han noe grått, og han hørte noen stønne. En hjort? Et menneske? Onni Rellonens overanstrengte hjerte hoppet av glede. En kan jo ikke ta livet av seg i en løe der det befinner seg et dyr, eller i beste fall et menneske? Nei! Så blottet for stil var han ikke." (s.12)

De finner ut av at selvmord strengt tatt kan vente litt, og de ender opp med å tilbringe en del tid sammen på hytta til Rellonen. Så får de ideen: hva med å samle alle selvmordskandidatene i landet til et storstilt seminar? Seminaret blir en suksess og en gruppe særdeles deprimerte deltakere bestemmer seg for å samles for å ta selvmord sammen. De setter av gårde i en luksusbuss mot "dødsriket". Dette er humor jeg kan like! Den er veldig lun, det er ordlyden ikke selve innholdet som er morsomt (selv om det skjer ofte også) synes jeg. Eksempel:

"Oberst Kemppainen betraktet arrene. Han syntes Rellonen hadde lagt for dagen en anselig besluttsomhet i dødssyslene sine. Selv hadde han ikke forsøkt å begå selvmord før. Men kameraten var altså en erfaren veteran som fortjente all mulig respekt for sin mangeårige virksomhet på området" (s.33).

Jeg synes dette er en munter og ettertenksom bok, den er ikke lang eller vanskelig å lese, men den håndterer uendelig mange temaer på veien, aller mest ensomhet.

Jeg deler ikke nødvendigvis oppfatningen til flere av de her inne som bejaer denne boka. Det er en god stund siden jeg bestemte meg for å lese boka, og da jeg endelig plukket den fram, så ble det en liten nedtur. Den er underfundig, lettlest og relativt morsom i enkelte passasjer, selv om jeg tror jeg hadde humret enda mer om jeg hadde kunnet finsk, og lest den på originalspråket.

Enkelte av karakterene er troverdige, de er sympatiske og deler av historien tro jeg på. Men det blir for enkelt. Jeg forventer enda mer dybde i enkeltkarakterene, et tydeligere depressivt sinnelag hos de som driver historien framover, og dessuten en mer avklart tematikk. Mye av dette mangler hos Paasilinna, desverre. Ideen er god, gjennomføringen svakere.

Jeg humret mye av denne, og syns ikke evt. manglende troverdig spiller noen rolle her. En av de beste av Paasilinnas bøker jeg har lest. Den andre favoritten er "Den elskelige giftblandersken".