Bokelskere.no

NB: SPOILER! Denne bokeN leste jeg på en svipptur-/retur Kristiansand/Hirtshals på lille julaften. Hadde det ikke vært for at jeg var stuck der på ferja uten noe annet å lese, hadde jeg kanskje bare stoppet å lese i den. Eller kanskje jeg hadde fortsatt likevel i nysgjerrighet over om jeg kom til å lese noe veldig bra på neste side. Eller neste. Det hadde jo ikke vært så rart, tatt i betraktning at jeg har hørt så mye bra om denne boka. Men nei. Boken var dritdårlig. Den handler om Reneé og Pamola. Førstnevnte er portnerkone i en bygning hvor det bare bor sykt rike folk. En av disse rike menneskene er Pamola, hun er tolv år og datter av en statsråd og har planlagt å ta selvmord neste sommer (eller noe). Reneé er superintellektuell; leser Tolstoj (katten hennes heter Leo), filosofi og diverse, men hun skjuler det for omverdenen. Hun går rundt og later som om hun er dum. Hvorfor? Fordi hun jo bare er en portnerkone. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kan man ikke si høyt at man leser Tolstoj bare fordi man er portnerkone? Jeg har også lest Tolstoj enda min høyeste utdanning er videregående skole og jeg jobbet heltid på en burgersjappe. Hvilken logikk er dette? Ikke nok med det, men Reneé (eller forfatteren?) mener og at intellektualitet er forbeholdt de rike, bare de kan briefe rundt med det. Hva skjer med det? Alle vet jo at det finnes rikinger som ikke leser bøker. F.eks. Victoria Beckham. Hun skryter jo tilogmed av det.

Anyways. Pamola. Hun skriver i en eller annen dagbok at hun er sykt intelligent og en masse liksom-viktige ting om livet som bare er irriterende. Hun later også som om hun er dummere enn de andre på skolen, for hun vil ikke bli stemplet som et vidunderbarn, men det synes hun er supervanskelig. Hun er klassens beste elev likevel. Jada, hun får sikkert seks gullstjerner på hver eneste innlevering, stakkars lille pike. Etterhvert blir Pamola og Reneé kjent. De blir også kjent med en nyinnflyttet, rik japaner som avslører Reneé (han har to katter som heter Levin og Kitty - to karakterer i Tolstojs verden).

Til min vurdering av boken: sykt bedrevitende, jeg blir kvalm. Pamola og Reneés forhold er forresten like lite troverdig som forholdet mellom Astrid og Veronika i La meg synge deg stille sanger. Jeg skal sykt IKKE se filmen (som har fått navnet Pinnsvinets hemmelighet). No way. Skulle ønske jeg ikke hadde kastet bort timer på denne boka. Æsj. Hold deg unna.

Men verken du eller Victoria Becham er da franske ;) Jeg synes boka var en morsom satire over det franske (som sikkert er enda morsommere på originalspråket), og jeg klarer fint å le av det pretensiøse fordi det er så typisk fransk (hvem andre kan finne på å kalle en katt Constitution?). Boka gikk ganske fort unna, men jeg grep meg selv i å le høyt på bussen et par ganger, både over Reneés forsøk på å være dummere enn hun var, og Palomas veslevoksne dagboknotater «Dype tanker» og «Notat om verdens gang» (intet mindre). Jeg synes også historien var godt bygget opp, og slutten, om sentimental, er da også i sin rolige melodramatiskhet temmelig morsom i den grad en død kan være det: «Og så kommer fortsettelsen. [nytt avsnitt] Denne fortsettelsen skulle jeg som alle andre, ha ønsket aldri oppsto. [nytt kapittel] Jeg dør.» (ok, det var ikke helt slutten, men jeg synes boka kunne sluttet her).

Er så enig så enig i det du skriver her. ! Jeg avbrøt boka og har opp til flere ganger holdt den i hånda og vurdert å kaste den.

Det var synd, jeg synes romanen var en fin poetisk opplevelse jeg. Filmen også.

Er denne også filmatisert.? Altså enda en nyhet jeg finner takket være bokelskere her inne. Må få med meg denne også jeg da. Takk til deg RandiA.

Ja, dette var usle greier. Beskrivelsene av Frankrikes elitistiske samfunn var tidvis underholdende, men hvordan dette er blitt en så stor suksess, kan jeg ikke forstå. Jeg liker å lese ferdig påbegynte bøker for å kunne kaste meg inn i debatten om hvorfor de dårlige bøkene faktisk er dårlige. Her vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt enig i din kritikk. Jeg syntes ikke det fantes en eneste troverdig karakter i denne boken. Ga den maks tre kvarter før jeg la den fra meg. Kaster ikke bort tiden min på slikt. Ekstremt pretensiøs syntes jeg.

Vil kanskje ikke si at boka er "dritdårlig", men pretensiøs iallefall. Egentlig var Paloma den beste karakteren - aldri er man vel så voksen (i egne øyne) som når man er 12 år!

Paloma er en drittunge

JA!

Dette var ei bok jeg avbrøt. Syntes det lille jeg leste var kjedelig og ikke spesielt bra skrevet.

Nå er denne flotte boken ferdiglest og jeg er veldig uenig med deg i din dom over boken.

Bokens bakteppe er Frankrike og herskapsboligen rue de Grenelle nummer 7. Her bor de to hovedpersonene, Reneè som er portnerkone for de åtte lukseriøse leilighetene som herskapshuset består av, samt 12 år gamle Paloma, datter i en av leilighetene.

Reneè går inn for å leve slik man forventer at en portnerkone skal gjøre. Hun kler seg enkelt, fører et enkelt språk, utgir seg for å være "litt dum", er usjarmerende og uinteressant. Dette tiltross for at Reneè er en meget klok dame med stor interesse for kunst, litteratur og musikk, men hun har opplevd ting som gjør at hun velger å ikke vise disse sidene. Paloma er en innesluttet jente som prøver å gjemme seg for omgivelsene. Hun er meget begavet og finner seg ikke til rette i familien, blant venner eller på skolen.

Paloma er den personen som oppdager at Reneè er mer enn en portnerkone og bestemmer seg for å avsløre henne. Dette fører til et vennskap mellom disse to forskjellige generasjonene. Et vennskap som endrer dem begge to.

Boken er bygd opp med mange små kapitler hvor Reneè og Paloma veksler mellom å ha fortellerstemmen.

Språket i boken er nydelig. Historien er vakkert bygd opp og trer stille frem etterhvert som man leser. Historien vokser seg større og dypere jo mer du leser.

Dette var en bok som jeg måtte bruke litt tid på å lese. Her måtte jeg fordøye og tenke litt mellom lesingen.

Jeg anbefaler virkelig denne boken :-)

Fint å se at du likte denne vakre, underfundige romanen...jeg syntes den fikk meg til å "stoppe opp litt" for å si det slik. For meg er dette en slik roman som jeg aldri glemmer stemningen i. Har blogget noen tanker om den, og vurdert filmatiseringen litt.

Holder på å lese boka nå, men er sannelig ikke sikker på om jeg liker den. Får en følelse av at forfatteren prøver å vise meg hvor mye hun selv kan gjennom sin omtale av klassiske forfattere og filosofer, og det virker bare søvndyssende på meg.

Reneé sier egentlig ikke at alle rike er intellektuelle. Sønnen til fabrikkeier Pallières, ungutten som leste Marx i begynnelsen av boka, fikk jo passet sitt påskrevet. Boka sier noe om smaken til de rike,ikke noe om hvor smart de er. Intellektet varierer fra person til person, men det forventes av dem alle at de har lest Marx og Balzac. Unge Pallières kommer forresten ikke fra en intellektuell familie, han kommer fra en styrtrik familie. Faren er fabrikkeier. Han etterstreber smaken til de intellektuelle, og leser Marx.

Ja, forfatteren balanserer på en knivsegg i forhold til å virke belærende, men jeg mener at hun klarer å holde seg på den riktige siden med en viss grad av selvironi. Selv likte jeg boken godt, selv om jeg foretrekker at det ender lykkelig til slutt... Sjelden har jeg ønsket at jeg kunne fransk, men denne skulle jeg gjerne ha lest på originalspråket.

Jeg holder også på med denne boken og er snart ferdig. Det har tatt litt tid, men det er ikke boken sin skyld for den syntes jeg har vært fantastisk. Har vært en leseropplevelse til nå :-)
Liker godt at historien veksler mellom jenta Paloma og portnerkona Reneè.

Jeg ser at det er mange som elsker boka, og mange som synes at den blir bedre lenger uti, så jeg skal ikke gi opp enda. Hvis jeg ikke får den til, skal jeg prøve meg på lydbokutgaven. Det er så behagelig å bli lest for.

Veldig artig at ikke alle er helt over seg over denne boka.

Jeg synes den har en viss verdi, p.g.a. flott språkbruk og gode refleksjoner, men den hadde kanskje egnet seg bedre som et filosofisk eller poetisk verk, i stedet for å påtvinge de tynne, lite troverdige karakterene slike refleksjoner.

Jeg er ikke sikker på om det er forfatteren, eller bare karakterene som er pretensiøse. Om det karakterene er gjort bedrevitende med vilje er det jo formildende omstendigheter, men jeg er enig, brukte store deler av denne boka på å irritere meg.

Jeg syntes også La meg synge deg stille sanger var noe av det mest oppskrytte og skuffende jeg har lest på lene, mest på grunn av klisjeene og den lite troverdige fortroligheten mellom Astrid og Veronika.

Jeg tror jeg skal begynne å følge deg på bokelskere jeg, så kan jeg bli advart mot sånne bøker i fremtiden:)

Litt enig med dere i at troverdigheten er litt tynn både i Pinnsvinets eleganse og i La meg synge deg stille sanger. Sånt betyr ikke alltid all verden for meg, men det er jo et poeng. Men "en viss verdi pga flott språkbruk og gode refleksjoner" er et understatement. Liker man gode formuleringer er pinnsvinboka fenomenal. Her ligger jo kunstverkene omtrent like tett som punktumene!