Bokelskere.no

" Det hele var bare trist og til å gråte blodige tårer over. Men det forteller en del om hvor stor fallhøyden var".
Dette skriver Fredrik Wandrup på slutten av sin biografi om Jens Bjørneboe. Ja, det var sørgelig å lese hvordan han hadde det på slutten av livet.
Biografien skildrer hans barn og ungdomstid og ikke minst forfatterskapet fram til hans bortgang. Jeg synest forfatteren skriver forklarende og med respekt for mennesket Bjørneboe, Wandrup har levert en solid biografi.
Han har utelatt "familieproblemene" men ikke hans psykiske og fysiske tilstand gjennom hele livet, hverken forfatteren eller Bjørneboe selv legger sjul på at han levde et ustabilt liv som fikk følger.
Men du verden som Bjørneboe kunne skrive og bite fra seg ovenfor "øvrigheta" og andre som pratet han midt imot, han var kjent for å være kjapp i replikken.

Jeg synest dette var en flott biografi, her fikk jeg innsyn i hvordan han jobbet med bøkene sine, hva han vektla, hvorfor han ønsket å skrive om spesielle temaer, bakgrunnsstoff, osv osv. Det er som jeg nesten får lyst til å lese Bjørneboe igjen.

Helt enig med deg! Jeg leste biografien for mange år sida, da jeg var inne i en intens Bjørneboe-periode. Jeg leste Sven Kærup Bjørneboe sin også, som ga et mer privat portrett. Til sammen opplevde jeg at jeg fikk et veldig helt inntrykk av mennesket Jens Bjørneboe. Etter endt lesing blei min fascinasjon enda mer intens (og vemodig), og jeg besøkte blant anna Kråkeslottet og den lille, nesten bortgjemte grava hans på Veierland.

Jeg slutter meg til den fine omtalen av Wandrups Bjørneboe-biografi.

I all beskjedenhet kan jeg nevne at jeg har skrevet et lite kapittel om Bjørneboe selv, om hans siste år på Veierland. Stoffet er å finne i min bok "Veierland forteller". Se www.lillevi.no

Min kritikk av Wandrup er hans dramatisering av veierlendingenes møte med Bjørneboe. Kystens folk har sett det meste og lar seg ikke så lett hverken sjokkere eller imponere. Noen veierlendinger tok godt imot Bjørneboe, enkelte var redd han eller opplevde han som en plage, men de fleste merket rett og slett ikke noe særlig til han. I boken min forteller enkelte av dem litt om sitt møte med Bjørneboe.

Jeg synest det var interessant å lese hvor og hvordan han fant og brukte bakgrunnstoff til bøkene sine, og hvor mye det kostet han å skrive om at det onde.

Det synes jeg også var interessant. Og ikke minst var det ille å lese om! Jeg synes synd på han som virkelig følte at dette var noe han måtte gjøre, han måtte skrive om "den ondes problem". Jeg tror han visste at det kom til å ødelegge han. For meg er Bjørneboe en sjelden kombinasjon av et veldig følsomt og et utrolig sterkt menneske.