Hvilke innledninger er så gode at de får deg til å lese videre og gjør at du husker dem lenge, kanskje for alltid?
Viser 109 svar.
Har nylig lest Sylvia Plath sin bok 'Glassklokken'. Den starter med
“It was a queer, sultry summer, the summer they electrocuted the Rosenbergs, and I didn't know what I was doing in New York.”
"En ape nærmet seg London." - Peter Høeg, fra Kvinnen og apen
"I juni 1792 - i det franske monarkiets siste dager, mens verden begynte å dreie rundt det nye løftet om revolusjonær likhet - reiste to astronomer ut i motsatte retninger med et høyst uvanlig mål for øyet." Sam Alder, fra Alle tings mål: historien om meteren, en feil og en syv år lang odyssé
"For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det". Innledningen til Min Kamp 1, kommer jeg til å huske så lenge jeg lever!
Den innleiinga som eg aldri gløymer har Karen Blixen ansvaret for:
I once had a farm in Africa....
Men trur at mange også kjenner denne: Jeg drømte i natt at jeg kom tilbake til Manderley frå Rebecca av Daphne du Maurier. Har begynt på den i dag, og gler meg til framhaldet....
«Dagen etter døde ingen. Denne omstendighet, så stikk i strid med livets normer, fylte menneskenes sinn med den største uro, noe som må sies å være helt berettiget med tanke på at det ikke finnes eksempler på et slikt fenomen i den førtibinds verdenshistorien, ikke ett eneste tilfelle man kunne vise til, da det skulle ha gått en hel dag, med alle dens storslagne fireogtyve timer, dagtid så vel som nattetid, morgentid så vel som kveldstid, uten at det forekom et dødsfall grunnet sykdom, en dødsulykke, et fullført selvmord, absolutt ingenting, kort sagt intet.» Innledningen i José Saramago, Dødens uteblivelse.
Jeg har nettopp startet på denne boken, skrevet av en av mine yndlingsforfattere.
"I planned my death carefully, unlike my life, which meandered along from one thing to another, despite my feeble attempts to control it." — Margaret Atwood (Lady Oracle)
Myten om Sisyfos; Albert Camus
"Sidene som følger, handler om en absurd følsomhet som man kan finne spredt omkring i århundret - og ikke om en absurd filosofi, som vår tid strengt tatt ikke har lært å kjenne."
Både finurlig og litt småarogant, og i tillegg handler det om det absurde... I'm hooked!
Eg er svak for starten på Undsets "Jenny": "Musikken kom oppover Via Condotti, nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten." Ikkje fordi eg har opplevd musikken her i gatekrysset, men fordi setninga fører meg inn i det pulserande livet i det Roma som eg er så glad i - og som eg håper at eg forstår meir av enn Helge Gram.
"The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed." The Gunslinger (The Dark Tower 1) / Stephen King
Stemninga er satt, spenninga er der - og revolvermannens "oppdrag" er presentert. Så enkelt kan det gjøres.
Her er starten på ei av dei mest fantastiske forteljingane i verdslitteraturen, om den sløge Odysseus, som flakka så vide: "Ἄνδα μοι ἔννεπε, μοῦσα, πoʎύτροπον, ὂς μάʎὰ πoʎʎὰ / πʎάγχϑη," - som er og blir ein favoritt.
Her kan med rette si at noen store ord fløy forbi! hehe
Ja, det du skriv, er nettopp ord som står hos Homer. Godt sagt - av både Homer og deg!
he, he,
og dette mener du vi bør forstå :-)))
Ein kan jo slå opp i ei norsk gjendikting, da. Og så skreiv eg kva mesteparten av det betyr, og her er alt, i prosa: "Songdis, fortel meg om den sløge Odysseus, som flakka så vidt omkring."
Ser ut til at ingen har nevnt Bret Easton Ellis ennå, en mester på innledende setninger:
"People are afraid to merge on freeways in Los Angeles." (Less Than Zero, 1985)
"You do an awfully good impression of yourself." (Lunar Park, 2005) Også bra på norsk i Kagges oversettelse: "Du er jævlig troverdig som deg selv."
"They had made a movie about us. The movie was based on a book written by someone we knew." (Imperial Bedrooms, 2010, en oppfølger til Less Than Zero som også er filmet i mellomtiden)
It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife - Pride and prejudice, Jane Austen
Inleiinga til Albert Camus' "L'étranger" er sterk: "Aujourd'hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas."
''Marseille var et fint sted å dø,og hadde vært det i mange hundre år.''
Høres kanskje litt sært ut, men det er absolutt sånne typer setninger som får meg til å bli interessert i å lese videre. Denne stningen er hentet fra'' Den som skal komme'' av Kathleen McGowan.
"David Copperfield": "Whether I shall turn out to be the hero of my own life, or whether thst station will be held by anybody else, these pages must show."
The Bone-Pedlar av Sylvian Hamilton:
"In the crypt of the Abbey Church at Hallowdene, the monks were boiling their Bishop."
Det var uunngåelig; lukten av bitre mandler minnet ham alltid om ulykkelig kjærlighet.
Jeg ser at denne er nevnt på engelsk, tar den likevel med. Første setning i "Kjærlighet i koleraens tid" av Gabriel Garcia Márquez. Setningen som gjorde boken til en av mine absolutte favoritter.
Quo usque tandem abutere, Catilina, patientia nostra? (M. Tulli Ciceronis: "Invectivarum in L. Catilinam. Libri quattor")
Og da måtte latin-ordboka fram igjen :) "Hvorfor, stadig da endelig bruke/misbruke, Catilina, vår tålmodighet?" Eller noe sånt? Tittelen ga jeg opp...
Fin trening, dette: "Kor lenge, Catilina, skal du heile tida misbruke tolmodet vårt?" Det er frå ein av talane som Cicero heldt i senatet mot Catilina. Verbet som vi lyt slå opp på for å finne kva "invectivarum" kjem frå, er vel "inveho", men "invectivarum" klarer eg ikkje å plassere heilt nøyaktig. Trur at det har med Ciceros utfall, åtak o.l. (jf. "invectio") mot Catilina å gjere.
Jeg er veldig glad i starten på The Perks of Being a Wallflower.
August 25, 1991
Dear friend,
I am writing to you because she said you listen and understand and didn't try to sleep with that person at that party even though you could have.
Blir varm inni meg bare av å lese den første setningen der.
Det var julaften og professor Andersen hadde et juletre i sin stue.
There was no possibility of taking a walk that day. Jane Eyre
Dette er vel en av de mest kjente innledende setninger fra litteratur og film: "Last night I dreamt I went to Manderley again...." Og hva med denne fra Min Kusine Rachel, som både innleder og avslutter boken: "They used to hang men at Four Turnings in the old days. Not any more, though."
"Andreas elsket tomheten om morgenen, når han sto ved vinduet, med en kopp kaffe i den ene hånden, en sigarett i den andre, og kikket ut på gårdsplassen, denne lille, ryddige bakgården, og ikke tenke på annet enn det han så." På en dag som denne av Peter Stamm, en ny forfatter for norsk publikum, men dette er en bok jeg kommer til å huske lenge. :0)
"Øyvind het han og gråt da han ble fødd." Bjørnstjerne Bjørnson "En glad gutt"
Det var spådd frå gammal tid at Øyværet skulle gå under.
Mennesket og maktene, Olav Duun.
Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker. (Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?)
Ja, den er utrolig god! Generelt MYE siterbart i den boka :D
Visste med en gang at jeg hadde en god leseopplevelse foran meg:
"Det begynte med at muttern og jeg skulle pusse opp. Det vil si at jeg malte den nederste delen av veggen, ettersom jeg var ganske småvokst, det var et strev, mens hun sto på en kjøkkenstol og konsentrerte seg om det som hørte hjemme oppunder taket. I sann tid tok det flere måneder å få ferdig én vegg. Men en kveld kom fru Syversen inn og så på verket vårt, foldet armene over det veldige kjolebrystet og sa: - Du sku`kke prøve en tapet a, Gerd?"
Vidunderbarn, Roy Jacobsen
Enig! Hadde akkurat samme opplevelse selv :)
Liker denne fra En halv gul sol, en av di siste bøkene jeg har lest og som var fantastisk.
Herren var litt gal, han hadde bodd for mange år i utlandet og lest for mange bøker, han snakket høyt med seg selv og svarte ikke alltid når man hilste på ham, og hadde for mye hår.
Jeg har funnet to geniale innledninger de siste ukene. Den første fra I Am the Messenger av Markus Zusak (han som skrev Boktyven):
"The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, knows it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it."
Og den andre er fra Ghosts av Paul Auster (den andre boken i New York Trilogien):
"First of all there is Blue. Later there is White, and then there is Black, and before the beginning there is Brown. Brown broke him in, Brown taught him the ropes, and when Brown grew old, Blue took over. That is how it begins. The place is New York, the time is the present, and neither one will ever change. Blue goes to his office every day and sits at his desk, waiting for something to happen. For a long time nothing does, and then a man named White walks through the door, and that is how it begins."
Hmmm... artig! Kanskje Tarantino ga "homage" til Auster i Reservoir Dogs?
I en annen diskusjon her inne ble jeg minnet om min hemmelige favorittbok "Vi som går kjøkkenveien", og innledningen der sitter som spikret etter utallige lesninger når livet gikk meg i mot: "Ærlig talt - jeg var i et elendig humør. Det var ikke så ofte jeg tillot mig selv å være det, kjære, man har da lært å leve livet leende. At livet var en jammerdal, det var et faktum som man ikke måtte ta for tungt". - Denne eplekjekke holdningen fra mellomkrigstiden har vært god å ty til noen ganger! :-)
"Men jeg var ikke død. Men det stod i avisen." Jokeren av Lars Saabye Christensen
"Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul. Lo-lee-ta: the tip of the tongue taking a trip of three steps down the palate to tap, at three, on the teeth. Lo. Lee. Ta." Lolita av Vladimir Nabokov
"Francis Marion Tarwater's uncle had been dead for only half a day when the boy got too drunk to finish digging his grave and a Negro named Buford Munson, who had come to get a jug filled, had to finish it and drag the body from the breakfast table where it was still sitting and bury it in a decent and Christian way, with the sign of its Saviour at the head of the grave and enough dirt on top to keep the dogs from digging it up."
Flannery O'Connor: The Violent Bear it Away
"The sky above then port was the color of television, tuned to a dead channel" - William Gibson, Neuromancer
Jeg kan ikke tro at ingen har nevnt Sult av Hamsun:
Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.
Det må jo være en av de mest kjente og kjære åpninger på en norsk klassiker som finnes.
Også må vi jo ha med et Shakespeare sitat, denne er fra Richard III:
Now is the winter of our discontent, made glorious summer by this sun of York;
"Dette er en fortelling om kjeltringer."
- Huset på Sugar Beach av Helene Cooper
"Jeg kan ennå huske den morgenen min far tok meg med til De glemte bøkers kirkegård."
- Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafòn
Kjempebra begynnelse og fantastisk fortsettelse. (Vindens skygge) Ubegripelig nok er denne boka ikke lenger i salg. Noen burde sende mail til forlaget og protestere!
"To beklemte menn satt i en bil".. Harens år (Paasilina) Jeg ser dem tydelig for meg der de sitter, og blir nysgjerrig på mer. Liker innledninger som gir meg klare bilder i hodet.
Og så popper innledningen i Beretninger om bekyttelse opp fra glemselen- den kan jeg ikke sitere på stående fot, men likevel gjorde perspektivet i innledningen inntrykk..noen som husker/har boken for hånden?
Det var en mørk og stormfull natt...
Klassiker
Kjenner vi noen bøker som begynner slik - egentlig? Skolestil, spør du meg ...!
Snoopy starter sine bøker som aldri blir ferdig med den setningen.
Snoopy, som i Knøttene?
Hi hi - men ER IKKE DU PÅ JOBB??? Og burde jobbe? Hilsen kontoret borti gangen...
He he , kjenner hverandre OG sitter på jobb med Bokelskernes side, den likte jeg- artig. Ønsker dere en god dag på jobb, godt at det er flere som bare MÅ sjekke siden , man blir nesten avhengig. PS: ikke i dag kanskje ........
Helt riktig!! Ble rekruttert av Daffy for litt siden og det er jeg glad for:-) Riktig god dag til deg også!
;D
Fra Bill Brysons 'The Lost Continent':
"I come from Des Moines. Somebody had to."
Eg har vore der - og skjønner han så godt!
Denne innledningen gjorde meg nysgjerrig :
-Gud har ikke glemt oss- han gir bare faen-
"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese
Denne utrolige innledningen sier ikke så rent lite om boka.
"Jeg er et sykt menneske....Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke det døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk".
"Opptegnelser fra et kjellerdyp" av Fjodor Dostojevskij.
Må nevne Melville`s åpning på Moby-Dick:
"Kall meg Ishmael"
"-Hvem er du? utbrøt faren og så ned på den nyfødte sønnen som ennå ikke hadde fått blodet tørket av det oppsvulmede fjeset, ikke fordi det her åpenbarte seg et uhyre, eller fordi det var et vanlig munnhell han pleide å møte sine barn med; ei heller skjulte det seg en forutanelse i utropet, om at denne sønnen skulle komme til å bli husket tusen år inn i fremtiden, kanskje så lenge det finnes mennesker som kan lese; ordene falt bare ut av han, og de skulle bli husket og gjenfortalt gjennom hele guttens barndom, som en fortelling, eller et omen, om det da er mulig å skille det ene fra det andre: -Hvem er du?"
Phu, lang innledning dette og er første setning i boken FROST AV ROY JACOBSEN. Jeg tenkte at dette kommer til å bli en tunglest bok, men den har vært fantastisk bra.
Anna Kareninas første setning er jo en klassiker, med god grunn:
"Alle lykkelige familier ligner hverandre; hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."
Ellers elsker jeg første setningen i Patrick Ness' The Knife of Never Letting Go:
"The first thing you find out when yer dog learns to talk is that dogs don't got nothing much to say."
Må nevne en til: "Eg går ikkje ut lenger, ei uro er kommen over meg, og eg går ikkje ut" Naustet av Jon Fosse
"It was the best of times, it was the worst of times; it was the age of wisdom, it was the age of foolishness; it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity; it was the season of Light, it was the season of Darkness; it was the spring of hope, it was the winter of despair; we had everything before us, we had nothing before us; we were all going directly to Heaven, we were all going the other way" - Charles Dickens, A tale of two cities.
Den absolutt beste åpningen noensinne:) Klarte fra start av nesten ikke å legge fra meg boken.
En absolutt favorittåpning ja!
Fantastisk å ha så mange gode sitater innabors. :)
Jeg må bare nevne denne, ikke fordi den er god, men fordi den er så dårlig at man husker den av den grunn. Av samme grunn fortsatte jeg å lese for å se om det forble like dårlig.
På reisen hadde det vært vind og snødrev, men da mørket falt på, sluttet det å blåse, og snøen la seg.
Dette er starten på "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson.
Ps. jeg leste hele boka og likte den :-)
Fra "Jane Eyre" av C.Brontë:
"There was no possibility of taking a walk that day."
Og fra "Her Fearful Symmetry" av A.Niffenegger:
"Elspeth died while Robert was standing in front of a vending machine watching tea shoot into a small plastic cup."
Utrolig mange bra boktips på denne lista btw! :)
Den første setningen i Ingvild H. Rishøis novellesamling La Stå (novellen heter "Det regner inn"), velger jeg å beskrive som genial:
"Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse."
Charles Bukowskis åpning av Post Office er også en favoritt:
"It began as a mistake."
"Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til."
Incontro av Anne Gjeitnger
"Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv." - Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen
Klarer ikke dy meg:
"Før i tida, om eg hugsar rett, var livet mitt eit gjestebod der alle hjarte opna seg og alle vinar strøymde."
Javisst et ortodokst valg, men så høy konsentrasjon av (riktignok destruktiv) energi i et åpningsavsnitt (og i resten av teksten) har jeg sjelden vært ute for. For meg er denne boken en kjælen katt som hvisker så vakre trusler i mitt øre at jeg får lyst til å gråte.
Fra hvilken bok er dette?
Ja. "Årstid i helvete". Arhur Rimbaud.
Kanskje juks å ta en såpass kjent innledning, men det er jo en grunn til at den er en klassiker:
A screaming comes across the sky. It has happened before, but there is nothing to compare it to now.
Thomas Pynchon - Gravity's Rainbow
Begynnelsen av John Irvings "Enke for et år" huskes i hvert fall:
En natt hun var fire år gammel og lå og sov i underkøya i køyesengen sin, våknet Ruth Cole til lyden av elskov - en lyd som kom fra hennes foreldres soverom. Det var en fullstendig ukjent lyd for henne. Ruth hadde nettopp hatt mageinfluensa, og da hun første gang hørte moren elske, trodde hun at moren kastet opp.
Det var jo lyden av noen som prøver ikke å lage en lyd, det!
Denne viste seg jo å fungere veldig bra:
Mr and Mrs Dursley, of number four, Privet Drive, were proud to say that they were perfectly normal, thank you very much
J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher's Stone
Jeg var i hvert fall hekta.
Kjempefin bok.
Jeg er enig med Hedvik. Ei sånn bok er Kildens utspring, av Ayn Rand:
Howard Roark lo. Han sto naken på kanten av en klippe. Innsjøen lå dypt under ham. Granittklippene så ut som om de var sprengt opp fra jorden, og i sin ferd mot himmelen var frosset fast over det stille vannet. Vannet virket ubevegelig, men steinen var levende. Det var den samme stillhet over den som et enkelt, kort øyeblikk i et slag, når styrke slår mot styrke og holdes i tømme i en pause som er mer dynamisk enn bevegelsen. Steinen glødet, den lå badet i solstråler.
For å være litt uorginal (men den er nå ikke sitert i tråden ennå, i hvert fall):
It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife.
Åpningen av Pride and Prejudice av Jane Austen.
Når det gjelder starten på en bok så liker jeg at det er en hovedperson som trer frem. De første setningene om denne personen må vekke en nysgjerrighet hos meg. Jeg må føle noe for denne personen. Det er mange bøker som åpner sånn, nevner en av alle dem jeg liker:
Første bok i trilogien til Olav Duun, boka Medmenneske,
Ragnhild, ungkona på Stavsund, gjekk og såg etter mannen sin. Ho tok vegen kring den vesle haugen og til kvennhuse, ho kjente på seg han skulde vera der. Ho hadde ingen hast, men enda bar det fort i veg, mest som ho var for frisk og lett til å gå ansles. Elles var ho inga fjør, ho var vel så medels høg og rundbygd og førlagd, det var føtene som var så fjøalle under; eller ein kunde tru det var hjarte i henne som var så lett. Eit par gonger stana ho som snarast og såg seg i kring, ned over bakken og til sunde, aust over jordene og skogen; så var ho i gonga att. Når folk så henne gå slik, undrast dei ho ikkje song, men det gjorde ho aldri.
Åpningen av Mannen som elsket Yngve..! (Jeg merker at jeg stadig nevner den boken, noe som understreker hvor sinnssykt glad jeg er i den, så glad i den at det ligner en forelskelse, ikke bare ligner, men ER en forelskelse! For et liv du har laget, Tore Renberg, for et univers! Det er definitivt den boken jeg kommer til å huske om tjue år som min ungdoms aller største favoritt.) Tilbake til saken: Åpningen er så heftig! Så direkte! Så ekstremt fengende!
Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbu jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd'er. Ingen har hørt Kurt Cobain synge "Smells like teen spirit", det er ikke grunge som gjelder, og ingen har lest i avisa at Cobain er død av overdose. Verden har ikke blitt servert Spice Girls, Beyonce eller Destiny's Child, Bono har ikke snakket med fremstående statsledere live på turné, og Blur har ikke krangla med Oasis om den nye britpopen. Keanu Reeves har ikke opphevet tngdekraften i "The Matrix", ingen har sett Ernst Hugo Järegård stå på taket av Riget i Køben og hytte neven mot Østersjøen idet han rober "Förbannade Danskjävlar", og Ross, Monica, Chandler, Rachel Phoebe og Joey har ikke fått 20- 0g 30-åringer til å sitte hjemme hver tirsdag kveld. Ingen snakker om webdesign, det går ikke an å få jobb som chatvertinne, og SMS er det ingen som har hørt om. Bill Clinton har ikke måttet tilstå, gråtende på en pressekonferanse, at han har hatt seg med aspiranten, Prinsesse Diana har ikke stått fram som anorektiker på fjernsyn, og hun er ikke død. Greta Garbo er heller ikke død, Astrid Lindgren er ikke død, Pol Pot er ikke død, og Kong Olav er ikke død. De britiske guttungene Roberg Thompson og Jon Venables har ikke myrda toåringen James Bulger på en jernbanelinje i Manchester, attenåringen Eric Harris og syttenåringen Dylan Klebold har ikke skutt ned tolv medelever og en lærer på Columbine High School i Jefferson, County Colorado. Kan du fatte det, at ingenting av dette har hendt? Synes du det høres bra ut? Det har ikke hendt.
Ja, jeg kunne fortsatt å skrive ut hele kapittelet, og neste og neste og neste. Hurra!
Denne begynnelsen får det alltid til å yre i kroppen min av pur glede over denne fantastiske boka..
Jeg er lite original. Lolita, Nabokov:
Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul. Lo-lee-ta: the tip of the tongue taking a trip of three steps down the palate to tap, at three, on the teeth. Lo. Lee. Ta.
Åh, det var godt å bli minnet på den. Fantastisk!
Åpningen av Karl Ove Knausgårds første bind av "Min Kamp" fikk det til å kile i lesehjertet:
"For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes".
"Hva med en tekanne? Hva om tuten åpnet og lukket seg når dampen kom ut, sånn at den ble til en munn som kunne plystre fine melodier, eller sitere Shakespeare, eller bare ha det moro sammen med meg? Jeg kunne finne opp en tekanne som leser med stemmen til Pappa, så jeg fikk sove, eller kanskje en hel serie med kanner som synger refrenget til "Yellow Submarine", som er en sang av Beatles, som jeg liker veldig godt, fordi insektlære er en av mine raisons d'être, som er et fransk uttrykk jeg kan. En annen god idé hadde vært å trene opp anus til å snakke når jeg promper. For å gjøre det ekstremt urkomisk kunne jeg lære den å si: "Det var ikke meg!" hver gang jeg prompet utrolig høyt. Og dersom jeg skulle prompe utrolig høyt i Speilsalen, som er i Versailles, som ligger utenfor Paris, som er i Frankrike, selvsagt, ville rumpa mi si: "Ce n'était pas moi!""
Starten på Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer. Ble litt langt sitat kanskje, greide ikke begrense meg... Synes dette setter fortellerstemmen med en gang, gjorde meg kjempenysgjerrig på hvem denne fortelleren er. Denne boka ga meg en fantastisk leseopplevelse. (Lånte den derfor bort til ei venninne som ikke likte den i det hele tatt. En elsk-hat bok kanskje?)
Jeg deler din leserglede her, og faktisk er boka så fortetta av handling og detaljer at jeg snart er klar for å lese den igjen !
Fra Doppler av Erlend Loe
Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.
Episk.
Favoitt hos meg ogsaa!
Dette er også min favoritt. Allerede lagt ut som sitat.
Denne fra Knausgård sin En tid for alt liker jeg godt,
Av en eller annen grunn har kjerubene, disse fetladne og rødkinnede guttebarna som senrenessansens og barokkens malerier svømmer over av, blitt stående i bevisstheten vår som selve bildet på englene.
Dette fenger meg da jeg er interessert i kunst og kjenner igjen beskrivelsen..
Første setning i Kjærlighet i koleraens tid, engelsk utgave:
"It was inevitable: the scent of bitter almonds always reminded him of the fate of unrequited love."
ja, den er fin :)
Atmosfære og nerve. Helst en person å forholde seg til allerede i første setning. Person og emosjon. Natur og beskrivelser kan komme senere.
Helle Helle, ned til hundene:
"Jeg leter etter et bra sted å gråte."
Den er bra! Eller hva med:
The two women were alone in the London flat.
'The point is,' said Anna, as her friend came back from the telephone on the landing, 'the point is, that as far as I can see, everything's cracking up.'
(Lessing; Golden notebook)
Eller:
Here is an account of a few years in the life of Quoyle, born in Brooklyn and rasied in a shuffle of dreary upstate towns.
Hive-spangled, gut roaring with gas and cramp, he survived childhood; at the state university, hand clapped over his chin, he camouflaged torment with smiles and silence. Stumbled through his twenties and into his thirties learning to seperate his feelings from his life, counting on nothing. He ate prodigiously, liked a ham knuckle, buttered spuds.
(Annie Proulx: The shipping news)
Alle disse tre får meg til å ville lese videre.
Garborg derimot, vekker ikke lysten til å lese videre på samme måte. Ikke i første setning, ikke i åpningen.
Det kommer seinere med Garborg.
Jeg er enig i at åpningssetningene i "Fred" ikke akkurat får meg til å lese videre, men likevel er det setninger som fester seg. I grunnen skulle hele første kapittel vært sitert, men det ble litt mye, synes jeg. Jeg vil ikke si at jeg husker innledningen ordrett, men den setter i alle fall spor hos meg. Bare legg merke til bokstavrimene (alliterasjon) og de lydmalende ordene (onomatopoeitikon). Nydelig!
Nå vet ikke jeg hva onomatopoetikon er, annet enn et utrolig kult ord vi pugga da vi var små. MEN, når det er sagt; jeg er en slitsomt utålmodig leser og det er ikke en styrke. Jeg jobber med saken. Jeg leser ord for fort, setningene snubler inn i hodet mitt og jeg har ikke tid til å dvele. Jeg skal øve meg på sitatet ditt fra Garborg, jeg skal lese sakte og la hvert ord få den plass det fortjener. Det er en uting å lese for fort.
Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.
Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):
"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."
Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):
"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."
Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.
Eller denne opninga, også Stig Claesson, denne er frå Ni har inget liv at försäkra:
Jag vet inte om jag berättat den här historien förut. Jag minns inte så noga längre. Jag börjar bli til åren som man säger. Man säger så mycket.
Jeg blir alltid nysgjerrig når jeg hører om forfattere som jeg aldri har hørt om før. Og særlig når de anbefales av en forfatter som skriver bøker jeg liker. Nå har jeg lett etter Claesson. Så vidt jeg kan skjønne skrev han over 30 bøker, men er nesten ikke til stede i boklistene. Bøker fra 60-tallet er etter min erfaring vanskelig å få tak i. Er det noen av hans nyere bøker som er tilgjengelige og som en nysgjerrig bokelsker bør starte med?
Oi! Dette var nytt for meg. Duverden så mange flotte boktips jeg har fått de få ukene jeg har skravla på disse sidene. Claesson står nå på lista.
Fra Fred av Arne Garborg:
"Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, drivi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite brimhestar fram or havskodda, so skumskavlen stend, durande sin djupe æveheims orgetone frå dei ytste avgrunnar. So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder."
Fra Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle:
"Den høye, vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned. Han satte et øyeblikk koffertene ned på den snedekte perrongen og tørket pannen. Han hadde løpt."
Fra I det hemliga sällskapets tjänst av Claes Hylinger:
" - Det blir rätt mycket resande, hade Delarue sagt när han frågade mig om jag var villiga att åta mig vissa uppdrag i det hemliga sällskapets tjänst. Ni måste alltid ha en kappsäck packad.
- Jag har ingenting emot att resa, hade jag svarat och med det var saken avgjord.
Delarue sköt hatten tillbaka i nacken med en belåten gest.
- Håll er beredd, sa han.
Sedan hände ingenting. Efter fyra år skickade jag honom ett vykort: "Min resväska står fortfarande packad." Jag fick ett kort tillbaka. "Utmärkt. Alldeles förträffligt! hälsningar Delarue."
Därefter förflöt ytterligare tre år."
Sist sett
