Bokelskere.no

Boka er et kunststykke av de få. Den er hærlig og jeg ble tilnærma forelska i den! Bare måten den er skrevet på, dramaturgisk sett. Man vet aldri hva som skal hende og alt er helt uforseelig. Mens jeg las den så var det slikt aah, nå kommer det så typisk til å skje just det. Også skjedde det ikke, og det skjer gang på gang og man blir bare ekstremt nysgjerrig på hva som kommer til å skje etter på.

Boka er en oppvekstroman om to sære personer. Mattia som er et matematisk geni hvis psykisk utviklingshemmede søster har forsvunnet og Alice er har vært utsatt for en alvorlig skiulykke som gav henne et halt bein. Deres dragning mot hverandre og deres likhet, men likevel ulikhet er facinerende og spesielle og lese om, men nesten litt ubehagelig og.

Det er egentlig mye jeg vil si om boka og om forholdet til Mattia og Alice og livet deres, men siden boka er så ufattelig og spesielle som den faktisk er så vil jeg si minst mulig om den for å ikke ødelegge leseropplevelsen siden det er en bok jeg absolutt anbefaler å lese.

Boka er ganske lettlest og man blir ikke lei av å lese den, den har en fantastisk oppbygning og en hærlig historie, men historien går nesten litt tapt i skrivemetoden, men er virkelig absolutt fantastisk. Boka er mer enn perfekt, men det er likevel noe som mangler i den, jeg vet ikke hva det er, men noe er det. Kanskje det er den irriterende perfektheten og totalt uforseeligheten.

Å ja, likte virkelig denne boka selv. Det fineste med den er etter min mening det matematiske ved den for jeg er ikke spesielt god i matte, men jeg ser mye poesi i tall og elsker når bøker får frem alt det fascinerende tall har ved seg. Som primtall, kjempespennende og jeg liker skjørheten i temaet og sammenligningen i romanen, hvordan mennesker kan være som primtall de og.

Forøvrig elsker jeg navnet på forfatteren, Paolo Giordano, det lyder så melodisk :)

Nydelig bok, kan hende jeg kjøper den. Setter bare yndlingsbøker i bokhylla. Men den var litt destruktiv, ikke sant? Anorexia og selvskading. Og er alle genier "rare og sære"? Slutten var jo åpen, jeg er overbevist om at ho hopper.

Jeg så ikke på den som veldig destruktiv, men hva husker vel jeg, er så lenge siden.

Må si meg enig i at dette er et lite smykke av en bok.Fantastisk fengende og medrivende.En bok om menneskenes innerste vesen og hvordan en må leve som best en kan i hverdagen.

Helt enig med deg! Ei fantastisk bra bok som jeg leste på kun ett par dager. Skulle bare ønske den var mye lengre... Hadde lyst til å vite mer :-)

Jeg tror nok mer på Mattia enn Alice. Henne skulle jeg likt å komme nærmere, men når jeg googler på Paolo Giordano, så virker det som Mattia likner mer på han selv eller mennesker han kanskje har møtt, og da er det kanskje lettere å dikte i dybden? Det blir litt gjetning fra min side. Jeg synes ellers å kjenne igjen noe av temaet med sære mennesker som finner glede i å søke sammen, som vi også møter det i Anna Gavalda si bok "Saman er ein mindre aleine", men mye er jo forskjellig med disse to bøkene. Jeg mener ikke at alle bøker skal slutte med at alt ordner seg på siste side.Likevel er det litt spesielt at Giordano unnlater å fortelle oss så mange ting man forventer å få vite underveis, ting en tenker på som vesentige for å forstå karakterene, og jeg kan ikke bestemme meg for om jeg synes det er et bra grep eller en lettvint unnaluring av og til. Jeg liker å lese en del bøker to ganger. Denne skal definitivt leses en gang til. PS: Temaet sære mennesker ( eller småkryp..) som søker sammen finner vi også i Tove Jansons sent i november.

Det er sjelden at italienske forfattere markerer seg internasjonalt, og denne boken er jo ytterst velskrevet. Høydepunktet for meg var Alices hevn (som bryllupsfotograf av alle ting!) over bruden som hadde mobbet henne på ungdomsskolen. Men her skulle jeg gjerne visst hvordan brudeparet og ikke minst Alices sjef reagerte på at hun ødela filmen etter bryllupet. Dette er blant de tingene forfatteren bare hopper over.

Det som var vanskelig med boken, var at hovedpersonene manglet en del på å være helt troverdige. En selvopptatt anorektiker som ikke engang verdsetter sin snille legeektemann? Alice lot seg til gjengjeld manipulere av noen drittjenter på ungdomsskolen. Men slike jenter kom vi da alle ut for som femtenåringer, og trakk oss automatisk unna fordi de var ondskapsfulle og i tillegg åpenbart grunne og kjedelige. - Gjesp!

Mattia (høres ut som et jentenavn pga a-endelsen...) måtte dra rundt på en plageånd av en dypt åndssvak tvillingsøster. Da han lot henne igjen i parken der hun ble borte, satte han seg selv og foreldrene fri. Dette fortsetter han i stedet å straffe seg selv for ved å søke tilflukt i et land ved Nordsjøen(!). Men en så glitrende intelligent mann ville vel konfrontert foreldrene med det urimelige i at han som barn ikke engang fikk gå i et fødselsdagsselskap uten å måtte dra på en søster som var åpenbart uegnet for sosialt samvær? Han ville satt seg selv fri.