Bokelskere.no

Tom Egeland kan mer enn bare krim! Likte denne veldig godt. Litt annerledes måte å få fram historien på, ved å la det være en "bok i en bok" (vanskelig å forklare, men tar du en titt på boka skjønner du hva jeg mener), men spennende å følge med på historien til de forskjellige personene og løgnene som har fulgt med i generasjoner.. Kommer definitivt til å anbefale den videre!

Eg og lika denne boka veldig godt. Spennande og interessant lesing. God komposisjon og gode personbeskrivelsar. Her er mange personar og fleire tidsepokar, men forfattaren held ein fast tråd, tykkjer eg. Fengslande historier om Viktor Scott sine forfedre. Den minst interessante personen,tykkjer eg, er Viktor sjølv, nåtidspersonen. I historiene kjem uventa og overraskande ting for dagen. - Forfedrene var nok ikkje dei heltane dei tyktest å vere i utgangspunktet... Det er vel sant at "Fedrenes misgjerninger nedarves......"

Spennande å lese Tom Egeland sine eigne ord om korleis boka blei til. Sjølv om han skreiv på ei anna bok, kom desse historiene stadig opp i hovudet hans. Han måtte leggje det andre prosjektet frå seg og "skrive frå seg" denne boka først.

Ei flott bok som overgikk mine forventninger. Om Victor Scott som blir bedt om å skrive historien om sine 3 berømte forfedre og som oppdager livsløgner og svik i full monn. At "alle" svikter her ble litt i overkant for meg, - det er vel det eneste punktet jeg har å pirke på i boka. Egeland skriver bare såå bra! Dette er ikke en bok man skal fare over med "lett hånd", dette er en bok som passer til "alene-kvelder" der man har roen over seg og ikke blir forstyrret, - men tar seg tid til å sette seg inn i persongalleri og hendelser. Anbefales!

Enig i at dette er en av Egelands beste. Han skriver jo alltid trygt og godt og er flink til å få en fortelling til å utvikle seg. For meg ble det i overkant mange handlingsforløp å forholde seg til. Det gikk litt ut over persongalleriet som til tider ble noe overfladisk. Et såpass omfattende prosjekt som går over 4 generasjoner kunne kanskje ha fortjent noen flere sider, slik at vi kunne bli bedre kjent med hovedpersonens forfedre. Resultatet blir at vi i stedet for å forstå bakgrunnen for hvorfor de enkelte personene gjør det de gjør, blir forklart deres motiver. Litt sånn "tell if you do not have time to show". Til tider blir handlingen også noe preget av referat. Det er mye som skal fortelles i løpet av snaue 500 sider. Men for all del: Egeland kommer i mål med sikkert nedslag. Dette blir nok en av hans bestselgere.

Enig med deg, men hvem har skrevet om "Mødrenes løgner"? Det er vel ikke bare menn som svikter og lyver? Kvinner har vel også lagt ut på ekspedisjoner og lange reiser for å komme unna.

For å holde oss til temaet Tom Egelands nye roman, så er det mye om mødrenes løgner også i denne boka. For øvrig er vel forholdet mellom mødre og døtre like komplekst som mellom fedre og sønner. Denne hårfine balansen mellom å bry seg og ikke bry seg. Det finnes sikkert bøker om kvinner og deres mødre og bestemødre, selv om jeg ikke kan komme på noen sånn i farta.

For å avvike fra temaet Tom Egelands nye roman, så har jeg jo selv vært gjennom en skriveprosess der forholdet far-sønn er sentralt. Det er nok naturlig for meg som far og sønn å fokusere på dette. Kanskje det er en mannegreie. Det virker imidlertid som om menn er skrudd sammen slik at de må anstrenge seg for å være fedre overfor sine sønner, mens dette faller naturlig i forhold til døtrene (jeg har begge deler). Kvinner har på den andre siden kanskje lett for å stille større krav til sine døtre enn til sine sønner. Med fare for generalisering. Det er nok absolutt romanstoff i dette. Uansett med hvilke øyne man ser.

Men hva er svik? I "Fedrenes løgner" er det jo ganske opplagt, og at det kan bli et "trekk" hos senere generasjoner, men er det bare far som svikter? Tar ikke forfattere opp sviket hos mor? Kanskje vi ikke vil lese om det? Er det å forlate alltid et svik? Det er mange menn som har skrevet om temaet far/sønn. Men må det alltid problematiseres? Kan ikke mye rettes på ved å snakke sammen før eller senere? Og er sviket bare mellom generasjoner? Mange spørsmål, men du satte igang dette inni meg ved svaret ditt. Du trenger ikke svare på alle, jeg kan tenke videre sjøl også.

Dette er en diskusjon som går langt ut over rammene til debatten om ei bok eller om litteratur generelt. Hva er et svik? Oppstår sviket når noen føler seg sveket eller når noen tar på seg skylden for at et forhold ikke har fungert. Dette er universelt og samtidig personlig, og nettopp derfor uhyre interessant. Det er denne problemstillingen jeg forsøker å sette lys på i min egen roman. Og i min fortelling forsøker jeg også å gi noen svar, selv om disse ikke er aktuelle for alle i samme situasjon. Det å reise vekk kan oppfattes av andre som en flukt. For den reisende vil det være mer et spørsmål om å reise til enn å reise fra. For det å forlate trenger ikke å være et svik. OG forholdet far/sønn kan også være harmonisk og uproblematisk. Jeg tror imidlertid tanker om skyld og svik kan komme som følge av at noen blir borte. Kunne jeg gjort noe mer mens de var i live, gjort livet lettere for dem?

Jeg syns også denne var meget god, og likte spesielt måten den var oppbygd og hvordan han nøstet sammen historiene på slutten (i forhold til løgn/sannhet). Boken var både spennende og samtidig en fin men sår fortelling om forhold mellom fedre og sønner gjennom generasjoner. Jeg har ikke vært noen stor Egeland-fan før, men jeg er det nå.

.