Merket at jeg mistet litt interessen mot slutten. Kanskje fordi jeg som romanleser har en automatisk forventning om at hovedpersonen i en så lang bok skal vokse/forandre seg som følge av hendelsene han deltar i. Det skjer i liten grad i Min kamp 5, sånn jeg leser den. Men samtidig, det er kanskje sånn vi er, vi forandrer oss ikke så mye på innsiden gjennom livet, selv om vi liker å tro det.
Begynnelsen, da han starter som elev på Skrivekunstakademiet, er klart best, og det morsomste til nå i romanserien. Her har han akkurat begynt på Sult: "Det var ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe sånn som Hamsun hadde gjort der. Noe av bekymringen og uroen slapp taket da jeg hadde tenkt det."
Viser 23 svar.
Jeg er enig med deg, slutten var litt svak. Jeg tenker at de hendelsene var nesten litt for smertefullt å gå inn i for ham? Boka som helhet var svært bra, synes jeg. Kjente igjen å være ung student.
Så enig med Sverre. Syns bok 5 viser nettopp at han utvikler seg fra umoden ung mann med store ambisjoner til en som vet, til tross for alle skrivesperrene og mindreverdighetskompleksene, at han skal og kan skrive. Jeg har vært så lykkelig de siste dagene fordi han endelig skriver spennende igjen. Bok 3 og 4 har vært to lange gjesp.
Men dere tror vel ikke for alvor at han er så usympatisk i virkeligheten? Det må vel være en del av prosjektet hans å fokusere utelukkende på dritten? De få gangene han nevner noe positivt farer han over det med harelabb. Og de lengre lykkeopplevelsene hans er bare med for å kontrastere det neste fallet. Alle forelskelsene hans er rene sorgen. Nei, det står roman på omslaget, og jeg skal fortsette å forholde meg til det som en roman.
Så avslutter jeg bind 5 og til min egen overraskelse; nå venter jeg med spenning på bind 6. For min del har bind 5 vært den beste boka, om det skyldes at jeg fikk en liten pause i forkant eller om det skyldes bokas litterære kvaliteter vet jeg ikke helt, men her har jeg levd meg inn i hver eneste handling, - jeg har sugd til meg mange av bokas nydelige beskrivelser av både mennesker og natur, hendelser, tanker og følelser. Endelig ser jeg at KOK har mye å by på!!
Har også begynt på bind 5 og er litt imponert faktisk. Jeg var, som andre skriver også begynt å bli litt lei hele Knausgård, - og det var godt med en litt lengre pause etter bind 4. Men nå merker jeg at jeg igjen blir interessert i KOK, - men må legge til at jeg ikke har kommet så veldig langt ut i boka. Men nå ser jeg i alle fall en ende på historien... Og jeg skal skaffe meg "En tid for alt"; ble litt nysjerrig på den da den er omtalt i "Min kamp" 5 som et prosjekt KOK begynte på allerede som nittenåring.
Jeg har også gått løs på bok 5 nå, med en relativt lang pause der jeg har lest en del andre bøker. - Og det gjorde veldig godt! Jeg var på en måte gått litt lei av hele KOK her på vårparten.
Det er merkelig med disse MK-bøkene til Knausgård. Nesten så man MÅ lese alt sammen (en slags avhengighetsskapende bøker?), selv om mye av det egentlig ikke er så veldig interessant... - men igjen: Jeg er imponert over hans ærlige stil, - han fortsetter med å utlevere seg selv så til de grader, helt nådeløst og uten å pynte på noe som helst.
Har hatt en lang Knause-pause nå og tok fatt på lytting bok 5, er nesten ferdig med den, og må nesten med skam å melde si jeg er kommet til et metningspunkt. Har sett i flere 5-tråder her at det er bare ros. Jeg var veldig entusiastisk fra starten av med Kamp 1, og mente å kjøre løpet ut, (det skal jeg også...det er jo ikke mye igjen nå)...i 5-ern ble det mye "umoden" penis-fiksering, fest, øldrikking, jentejakt..repetisjoner og "pjatt", men skrive-"storheten" er der selvsagt, og den "groteske" åpenheten og blottstillelsen; interessant er også innblikk i studiene og den tornefulle veien til forfatterskapet, forholdet til foreldre, besteforeldre, bror og venner...men når det er sagt, det er mye som blir dratt ut nesten til det kjedsommelige her...(Leser for tiden Innsirkling II også, Tiller...og her er det nokså ulike forteller-måter og temaer). Jeg er spent på siste bind i serien, det utdraget jeg hørte Knausgård selv lese under Kapittel 10 var i hvert fall en god-bit.
Hehe, ja er det rart vi blir overmette av Knausern...? Men jeg har nå hatt tid til å lese mye annet siden bok 5, og når bok 6 kommer, kommer jeg til å kjøpe den.
- Så får han litt "nye" penger igjen... Hørte at han hadde brukt opp alle millionene han fikk for de foregående bøkene allerede... ;)
Da blir det en pause av naturlige årsaker, før bok 6, hørte på nyhetene i dag, at den først kommer "neste år"...tror nok han er litt nervøs for den avslutningen, for den vil nok ha en stor betydning for helhetsvurderingen av verket. Må tilføye nå når jeg er ferdig med 5'ern at jeg likte beskrivelsen av møtet med Tore Renberg, og deres vennskap, positiv og sympatisk beretning det.
Ja, det hørte jeg også. Boka kommer i hvert fall ikke før i mars/april antagelig. Da blir det en laaang Knausepause. Greit det. Kan lese mye annet i mellomtida. :)
He,he...ja heldigvis har vi mye annet bra å lese, skal ta Tiller, Langeland,Franzen og Tatiana de Rosnay jeg nå i første omgang...
Min "skal lese-liste" blir bare lengre og lengre... - Jeg kjenner nok ikke begrensningens kunst... Jeg håper jeg kommer til å lese og leve i mer enn tohundre år til... ;)
Ja, sånn er det...og det er jo annet man må gjøre enn å lese/lytte også..og for ikke å lage for mye stress av "må-lese"-greia tyr jeg til en spesiell teknikk en sjelden gang innimellom: Når det har hopet seg opp "papirbøker" som jeg er nysgjerrig på, og synes jeg må få med meg når de er aktuelle..så bruker jeg et par timer på boken, skummer igjennom den nok til å vite hva den går ut på, og å fornemme stemningen. (Ikke arrester meg for det...dette skjer svært sjelden, og i boklistene mine står det da alltid bemerket "lest overflødig" "skumlest"..og om jeg kommenterer i tråder her på boken, bemerker jeg også at boken bare er gjennomlest. Den siste jeg gjorde det med var Venushår)
Enig med Sverre i at det ikke er viktig om karakteren vokser eller ikke. De fleste vokser lite i løpet av livet, ytre omstendigheter forandre seg kontinuerlig men støpeformen forblir den samme, kanskje er dette et poeng å trekke ut av serien?
Selv synest jeg noe av det mest interessante er forholdet mellom den private og offentlige sfæren; hvordan karakteren viser seg selv utad og samtidig hvordan han er bak forhenget.
Hm. Jeg er knapt halvveis i boka og hovedpersonen er - slik jeg leser det - i selvreflektert endring. Men uansett: romaner kan romme så uendelig mye mer enn karakterer i vekst - blir noe snevert å ha det som hovedkriterium på kvalitet synes jeg.
Det er ikke noe hovedkriterium for meg på kvalitet at en romanfigur vokser. Men etter 2000 sider med Knausgårds indre liv føler jeg at emnet er ganske uttømt, spesielt når jeg føler at bokens Karl Ove står på stedet hvil.
Da leser vi tydeligvis forskjellig. Svært forskjellig. Jeg har ikke oppdaget det stedet hvor han har blitt stående å hvile. Jeg leser om en mann i utvikling og tåler lett et bind til!
Jeg synes det er vanskelig å sette de forskjellige "kampene" opp mot hverandre. Om jeg var irritert på hovedpersonen i bind 4, følte jeg mer med ham i dette bindet. Jeg hadde flere tilfeller av latteranfall (korte vel og merke) p.g.a mange tørrvittigheter. Enig med Stian i denne tråden at det var kjekt å være tilbake i Knausgårds verden. Alt annet blir lagt tilside da,jeg innrømmer at jeg har blitt en manisk Knausgårdleser. Lurer på hva jeg skal gjøre etter bind 6?
Har lest de to første bøkene hans, men kanskje jeg sjekker opp de to andre tipsene dine. Takk! Visste ikke at Knausgård skrev "Ut i naturen-bøker";-) forsåvidt ikke overraskende i.o.m alle de nasjonalromantiske naturbeskrivelsene i Min kamp.
Ja, jeg er enig i at noe glapp litt på slutten, følte han gikk for fort frem, må bli ferdig nå liksom. Men det er allikevel en klar opptur fra fireren synes jeg, han babler jo på hele tiden, men det er god driv og det er trist og morsomt om hverandre. Jeg kjente at det var kjekt å være tilbake i Knausgårdverden og jeg venter spent på avslutningen.
Jeg liker meg også i Knausgårds verden, likevel må jeg si at bok 1 og 2 er de beste. I bok 5 blir jeg neste litt redd Knausgård, og tenker at det ikke ville vært gøy å møte en overstadig og litt små aggressiv Knausgård på byen. Savner tidssprangene som bok 1 og 2 hadde, og kanskje ser vi den igjen når ringen sluttes i bok 6.
Jeg synes bind fire er anmassen og pratsomme, med få gode obsverasjoner. Men de finnes. For eksempel om sykehusene i bind 5; noen som la merke til det? Denne siden minner om begynnelsen av bind 1, og er etter min mening helt genial; virleog god er også kortteksten om ilden, som er lagt inn på slutten av bind 5.
Sist sett
