Sjelden har jeg sittet igjen med så motstridende følelser når jeg har avsluttet en bok. Jeg synes Vetle Lid Larssen skriver godt om far/sønn-forholdet, og beskrivelsen både av opprør, konkurranse, kjærlighet og hvordan de alltid unngår å snakke om de store, viktige tingene berører meg. Så er det dessverre partier i boka jeg misliker sterkt, der hvor mer perifere, gjerne kjente, personer opptrer. Her synes jeg beskrivelsene dels skjemmes av et preg av unødvendig sladder som ikke tilfører noe til historien, misunnelse og til dels forakt og nedlatenhet. Jeg føler meg litt lurt siden han skriver både morsomt og forførende, men latteren setter seg litt fast i halsen. Er det bare jeg som har hatt en slik blandet opplevelse av denne boka?
Viser 3 svar.
Er einig med deg i tankane dine rundt boka. Og eg synest det er meir biografi enn roman
Jeg tok med meg hjem denne boka fra biblioteket og ga den til min mann for at han skulle lese den. Hans tanker etter å ha lest boka er nesten helt lik slik du oppsummerer det.
Synd at det får skjemme ei ellers god bok.
Sist sett
