Denne boken er så vakker at det er til å gråte av. Jeg pleier å dele bøker inn i om de er "nobelprislitteratur" eller ikke når jeg skal forklare i hvilken grad en bok er riktig god eller mer underholdende. Denne romanen er helt klart nobelprislitteratur. Språket er poetisk, det virker autentisk for stedet handlingen er lagt til, og det har et herlig indre driv. Hovedpersonen setter seg ned på en stol i et fremmed kjøkken, og bare en enkel handling som dette blir skildret på en slik måte at det river og sliter i leseren.
Sist sett
