Bokelskere.no

Det er nødvendig i mørke stunder, slike som den jeg snart skal prøve å skildre, at det kjærkomne diplomati ser seg fraværende fra uttrykksformen. Tillat meg derfor å anvende en orddrakt mer lik den tilhørende en drage enn en sølvtunge.

Nåvel, sakens kjerne er det åpenbare forfallet knyttet til diverse folketro i litteraturen, og da kanskje mest prominent den vendingen som vampyrer har tatt i nyere tid. Jeg kjenner meg lykkelig som har sett vampyrers potensiale til gru, den gang det eneste som kunne måle seg med disse vesenene var Hufsa. En gang i tiden var vampyrer vandøde som koste seg i markfull jord om dagen og spiste sine slektninger og gode naboer om kvelden, skumle bleke typer som spredte pest og det som verre var, skapninger som symboliserer den mest fullkomne form for egoisme, altså drikke en annens blod, en annens livskraft for å livnære seg selv (ta fra andre for selv å ha mer), ondskap inkarnert, i Draculas tilfelle også antikrist.

Idag derimot dusjer vampyrer – om man kan kalle dem det – to ganger om dagen, sprader rundt i nøye plukket undertøy, har midtskill, spiser italiensk mat, bor i glasshus, går på highschool, gjør hjemmelekser, forelsker seg i mennesker, og selvsagt deres beryktede evne til å glitre i sollyset. Hva godt kommer av slike fjåspyrer?

Den eneste måten dagens vampyrer kan identifiseres som vampyr, er ved at de flekker tenner. Men er de vampyrer bare for at de har to litt lange huggtenner? Nei, de minner mer om grevlinger enn vampyrer for svingende! Grevlinger med kjemmet hår, vel og merke. Før i tiden når en nosferatu krøp opp på deg bakfra kunne du jammen lukte at denne var ute etter ditt varme blod. Selv hestene vrinsket i redsel hvis ordet strigoi fløt gjennom luften. Nå er de ikke ute etter blod, men oppmerksomhet. I dagens serier er det mest dødelige for en vampyr et kyss fra en ung pike, ikke en blytung stake i en nederlandsk professors hånd. Grev Orlok, hvor ble du av i alt mylderet? At en så dypt forankret mytearv tilsynelatende er gått tapt som følge av populærkultur og fråtsende kommersialisme, det tenner raseriets flammer i min nå knusktørre tålmodighet.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Stikk meg i hjertet med en påle eller slutt deg til min blodjakt gjennom den sorte natten i cyberspace, du ærede bokelsker! Valget er ditt, tommel opp eller tommel ned – la din stemme høres! (eller dine tastetrykk, jaja). Onde vampyrer gir god litteratur, det er min hypotese.

Jada, jada. Tråden er et år gammel. Men den er interessant allikevel.

Dagens suksessrike vampyrhistorier handler, som Bjørg sier, om å passe inn. Og om å tjene penger for forfatteren.

Som Maria også sier, de har fjernet ”horror-begrepet” og laget ”historier om personer av i dag som har vanskelig for å passe inn i samfunnet”.

Det er nøyaktig det samme konseptet som gjelder superhelttegneserier, faktisk. Noen har så store krefter at de kan gjøre akkurat hva de vil, men istedenfor å misbruke dette så bruker de dette for å forsvare vanlige mennesker. Samtidig som de i sin forkledning som ”vanlige”, sliter med å passe inn i et samfunn fordi de er ANNERLEDES.

Og vi stakkars, oppvoksende mennesker, kjøper dette med hud og hår. Historier om ANNERLEDESHET. Historier om å ønske å være inkludert, være en del av gruppen. Samtidig som disse historiene forteller at det er OK å være utenfor, for disse figurene som er utenfor, de er så veldig mye sterkere og tøffere enn de som er innenfor.

De er sterkere, tøffere, men ingen vet det. Og det er vi også.

Dette er det stoffet dagdrømmer er laget av. De dagdrømmene som sier at vi er bra nok selv om vi ikke er midtpunktet. Ja, kanskje vi til og med er BEDRE, vi som lusker rundt i natten og suger blod. Vel, vi vet i alle fall at vi KUNNE ha lusket rundt i natten og sugd blod, om det bare ikke hadde vært for at det er NATT, og vi heller vil ligge i sengen vår. Men vi KUNNE ha vært der ute og vært barske og usårlige og utenfor på en KUL måte, altså. Helt sant.

Forfatterne melker dette for alt det er verdt. ”Hey, det finnes noen der ute som ikke føler at de hører hjemme blant alle de andre. De aller FLESTE føler av og til at de ikke hører hjemme blant andre. La oss skrive historier om dette som gang på gang viser at hovedpersonene ofrer ALT for å passe inn, samtidig som de VET at de aldri vil få innpass fordi de er for forskjellige”.

Anne Rice gjorde en flott jobb med å menneskeliggjøre vampyren. Vampyren som forelsker seg i mennesker, og som, til tross for at de er både raskere, sterkere og lever lenger enn oss, ikke er bedre enn oss der det virkelig teller. De er UTENFOR.

Laurell K. Hamilton trakk det videre og skapte en heltinne som fremsto som sexy, tøff, sårbar og menneskelig. Hun løste kriminalsaker, og brukte flere måneder på å finne ut hvem det var som begikk disse grufulle handlingene. For ikke var det Anita Blakes kjente og kjære monstre, de misforståtte utenfor, men så absolutt misunnelsesverdige for oss som FORSTÅR dem, som var skurken. DET var jo opplagt.

Så kan man jo hevde at stakkars Laurell sporet av, og fant ut at istedenfor å bruke ”måneder” i roman-tid på å lete etter forbrytere så gikk det vesentlig raskere å bruke ”dager” i romantid på å finne nye elskere og skrive lange avsnitt om silke og glatt hud. (Her er det fristende å kommentere kombinasjonen silke, glatt hud og det å SKLI vekk fra det man ønsker å holde på med, men jeg skal spare meg denne gang. Men silke er oppskrytt! Og brannsår!)

Uansett…

Plutselig var det FLUST med historier om menneskelige monstre som egentlig bare vil bli elsket. Alle som hadde forsøkt seg innen fantasy-genren måtte plutselig skifte beite og fortelle om vampyrer eller varulver eller alver og feer i dagens samfunn. (Det er en historie der ute om en i og for seg vellykket forfatter(inne) som skrev mange bøker før hun ble overtalt til å skrive urban fantasy. Og ble en suksess. Nå går hun rundt og forakter leserne sine fordi bøkene hennes var så mye bedre FØR hun gikk over i den genren, selv om ingen av leserne hennes har skjønt det).

Men nå sitter vi i alle fall her.

Levende døde som egentlig ikke er så veldig farlige, rusler rundt i gatene. Bortsett fra zombiene, da. De rusler ikke, de RAVER. Og er LITT farlige, men ikke så veldig, for de har ikke så mye hjerne igjen. Og vi vet at om en zombie skulle komme for nærme så vil det alltid dukke opp en vampyr eller en varulv eller en trollmann med lang lærfrakk og redde oss.

Og vi vet at denne redningsmannen ikke vil passe inn i samfunnet, fordi samfunnet ikke forstår ham. Han er utenfor. Og vi forstår ham veldig godt, og kjenner en form for slektskap. Han har den RIKTIGE formen for annerledeshet, den formen som gjør at selv om han er utenfor så er det det RIKTIGE stedet å være. Og det kjennes godt, for der er vi allerede.

Outsider-motivet som du peikar på, er jo på ingen måte eksklusivt forbeholdt vampyrlitteraturen, heller. Det er tilstade i svært mykje litteratur, og det er eit klassisk motiv, både i norsk og internasjonal litteratur. Eg trur eg vil gå så langt som å påstå at ein hovudperson sin mangel i forhold til seg sjølv eller samfunnet er drivkrafta i omtrent alle bøkene eg har lese. Så eg tenker at vampyrlitteraturen ikkje er annleis enn anna litteratur på dette området.

Det som er interessant, er jo måten outsidaren blir framstilt på. Det er dette som har forandra seg.

Innlegget ditt er så velformulert, at det er vanskeleg å svare på det. Og eg er heilt einig i at dagens vampyrar er ein svært utvanna versjon av dei ordentlege vampyrane. Både i Vampire Diaries, Twilight og True Blood er dei jo snarare svært på hugget etter å avkrefte dei gamle mytene om vampyrane. Edward Cullen kan fotograferast og Bill Compton er synlege i speilet. Og dei avkrefter mytene om vampyrane.

Og grunnen til at eg veit dette? Eg har latt meg forføre. Eg har slukt Twilight-serien, med eit snev av guilty pleassure (sjølv om eg blir litt irritert over Bella sin naivitet) og eg storkosar meg med ein True Blood-episode eller to på dvd, etter ein lang dag. Eg kan ikkje svare på korfor, men det er noko veldig tiltrekkande og forførande med desse "snille" vampyrane. For meg begynte denne tiltrekkinga med at John Ajvide Lindquist stilde spørsmål med om vampyrar eigentleg var monster, eller om dei bare nokre sårbare og misforståtte individ, med problemer med å tilpasse seg menneska sitt samfunn.

Og det er kanskje dette spørsmålet som skil gamle og nye vampyrar frå kvarandre. For dei gamle vampyrhistoriane er horror. Dei fortel om dei som er annleis, på ein skremmande måte. Her ligg spenninga i det framande og det skremmande aspektet ved vampyrane si annleisheit. Den nye vampyrsjangeren fortel om vampyren som prøver å passe inn i eit samfunn, men med eit anna utgangspunkt enn folk flest. Spenninga her ligg ikkje i det at vampyren er annleis, men snarare i det at vampyren forsøker å vere lik. Eg trur det er snakk om ei perspektivforskyving.

Og utan å trekke analogien for langt, er kanskje denne forskjellen deskriptiv for samfunnet til Dracula i 1897 og samfunnet på 2010-talet. For krava om tilpasning er store i dagens samfunn. Det å ikkje ønske assimilering av alle grupper (inkludert vampyrar) er diskriminering. Samtidig problematiserer jo særleg BBC-serien "Being Human" (som er eit nivå over dei andre) dette assimileringsønsket. Kva slags samfunn får vi, om varulven, vampyren og liket skal bu i kollektiv i nabolaget vårt?

Etter en liten stunds kjedsomhet gransket jeg gamle innlegg her på forumet og snublet over denne, og jeg humret såpass godt av den uhøytidelige stilen at jeg nå har valgt å gi den et lite byks tilbake ut av arkivenes mudder. Kanskje vil tråden utarte seg til å bli en ny debatt? Kanskje vil den sette hele landet i brann? Hm, nei kanskje ikke dét - men hvis ikke raseriet lever, la latteren gjøre det.

Max Schreck som Nosferatu i 1922. Denne skikkelsen er for alltid brent inn i min bevissthet, så ingen striglet kjekkas i verden kan rokke ved mitt syn på hva en ekte vampyr er.

STOR KUNST!!! :O)

Takk for et artig innspill på morrakvisten, nå skal alle snille vampyrer ha gått å lagt seg i sin mørke hule og ligge pent der til månen stiger opp. "Sleep little vampire sleep, sleep little vampire child". Jeg er blodfan av den gamle typen vampyrer, både på film og i lektyre. Men, når det er sagt så er jeg aldri så lite opptatt av å få med meg True blood,(på dvd) selv om den er av ny dato så er mye av det gamle fortsatt på plass med noen alternativer. Men de er ikke daywalkere, går ikke på highschool eller annet unaturlig for en vampyr. De nyere typen vamper må vel til for å fenge et nytt publikum i den oppvoksende generasjon, det er ikke nødvendigvis dårlig litteratur for det, bare anderledes, vi litt eldre syns nok det er vanskelig å forholde seg til oppegående vamper i sollys, men for den yngre garde er dette helt naturlig. Antagelig en form for evolusjon. Skal villig innrømme at jeg har sett og lest om de nye vampene, og det er underholdning. De vi eldre er kjent med er skumlere og mer skrekklige. Og de er fortsatt favoritten, får vel slenge ut en floksel -de gamle er fortsatt eldst-!

Jeg har liten kunnskap om både gamle og nye vampyrer/"vampyrer", men takk for en riktig god latter på morgenkvisten - du har fått et par stjerner for den! Jeg fikk nesten lyst til å utvide mitt repertoar og lese litt om de gamle vampyrer.

Nå er det vel mer drømmen om evig liv, ungdom og helse som styrer vampyrdrømmen. Vi har vel rett og slett hatt for lang tid med realisme og har behov for de gamle mytene, men med mer snilt (og sexy?) innhold. Noen av vampyrene er forøvrig fremdeles slemme - de dør fremdeles av en rett plassert påle. (Men de må også halshugges, for å være helt sikker). I filmen om Nosferatu fikk vi vel også litt medynk med ham, godt spilt av Klaus Kinski i 1979.

Medynk er sannelig på sin plass, og Kinski er vidunderlig. Vi får imidlertid sympati med Grev Orlok tross at han mer ligner en rotte enn et menneske. Å skape et så motbydelig vesen og samtidig klare å vekke nevnte følelser hos leseren, det er da virkelig et kunststykke. Derimot, at vi får sympati med en supermodell som ikke engang skader mennesker, hva er vel det for en prestasjon (nå snakker jeg selvsagt om Twilight).

Jeg håper forøvrig realismeidealet forsvinner fra norsk litteratur, i det minste for en stund. Økonomisk språk, råskap, incest, kreftsykdommer og bannskap blir langt fra god litteratur. Det trenger mer. Og leserne har behov for litt myter og visdom igjen, som du sier.

Resirkulering av myter og klassikere er et uunngåelig fenomen i dag. For meg er det leit, men jeg liker følelsen av å peke med kyniske fingre og sette stereotypene i bås slik at jeg kan føle meg enda mer fullkommen. Et liknende fenomen er bruken av ALVER og DVERGER og ORKER og SÅNT. He-he! Fjert! Pripp! Præpp!

Mitt argument er herved vedtatt og anses som vanntett og skuddsikkert. Min iskalde og kyniske selv sympatiserer med alt kjære Røkkum har skrevet, og det er ikke noe nytt. For meg er ikke Twilight mer enn en romantisering av mytiske skikkelser. Så klissete som premissene for Twilight allerede er, så er det verdt å nevne hvor hardt den boken ble gnidd i kvae og bjørkeløv før den ble sendt til trykk!

Det er merklig hvordan ord kan forrandre betydning bare ved å sette det inn i en annen sammenheng. Ta resirkulering for ekesempel; blir ikke det oftest forbundet med at gamle, utslitte gjennstander får en ny sjanse gjennom å bli "gjennfødt" som noe nytt? I boksammenheng er det tydligvis ikke så bra, til tross for at det nok en gang i fremtiden kommer til å bli vanlig (for ikke å si påbudt) med resirkulert papir. Men hvordan kan en, når myter og eventyr er fortalt om igjen og om igjen og nye mennesker har dannet sine egne versjoner som andre igjen tar nytte av, skille det origianle fra det "resirkulerte"? I Twilights tilfelle er det jo ganske enkelt, men hva med alver og dverger, som du påpeker? Finnes det også en original versjon av dem som en forlengst død forfatter har enerett på, eller er de til fritt bruk for enhver som måtte ønske å dikte opp sitt eget fantasi land og få det trykket som en 1000 siders roman? Jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig, og gjerne vil vite hva andre synes om dette.

Godt observert i henhold til resirkulering – er ikke det noe positivt og nødvendig, som du sier? Bøker og hjertebarn er ikke pappkartonger og plastflasker, og det er vel årsaken til at ordet får en annen betydning. Men merkelig er det ikke! Gjenfødelse er flott, såfremt man ikke går fra å være menneske til en snegl. Det denne tråden gjennom host og hark og ild prøver å proklamere, er at pandaen er blitt reinkarnert som gresshoppe, og at flere lesere enn det er sunt omfavner gresshoppen istedet for å tråkke på den, og glemmer pandaen som sakte dør ut, gjemt bak bambusskogens skygge. Overdrevet? Ja. Melodramatisk? Joda, jeg er klar over det. Men poenget ligger i ordene allikevel! :-)

Fenomenet som herr Michalsen skildrer, er alver, dverger og lignende i fantasylitteratur, og da snakker vi alver slik de ble utviklet av Tolkien. Sant, opprinnelig finner vi jo slike skapninger i folketro og mytologi – nesten alle dvergnavnene i Hobbiten, for ikke å nevne Gandalv, er navn som dukker opp i det norrøne dommedagsdiktet Voluspå. For å se hvordan Tolkien har utviklet alven (hvis vi ser bort fra viktorianske feer osv), bør det påpekes at fra det norrøne «små menn under jorden» gjorde han dem til «et høyt og vakkert folkeferd som lever i skogen», flinke bueskyttere, intelligente, udødelige, og lever over Donau (så og si) i forhold til menneskene hva viten, velstand og skjønnhet angår. Til denne rasen skapte han flere underraser, dusinvis av kulturer, to språk, en hundresiders lang historie, mer mer mer. Hva betegnelsen «alver» angår, var det vel bare for å gi leserne et referansepunkt, med tanke på hans andre og desto vakrere navn på dem, som til dømes eldar, edhil, tareldar og calaquendi. I ettertid er det sørgelig få som har gjort som Tolkien og laget noe nytt og helhjertet, men heller kopierer en form og et innhold som man vet vil tjene inn ens daglige brød. Hvorfor er alver blitt en standard i fantasylitteratur? Og hvorfor er det alltid alver, dverger og drager i samme univers? Vi har jo, for å nevne noen, New York Times-bestselgere som Eragon-bøkene og Shannara-serien, som er mer eller mindre direkte kopier av Ringenes herre. Ikke bare er disse dårlige kopier, de er også dårlig skrevet. Vel, det er ihvertfall min mening.

Det finnes originale versjoner av folketro og mytologi, vil jeg si. En forfatters jobb må være å skape sin egen, som både Tolkien og Stoker gjorde. Det er noe unnskyldt (her med Tolkien som eksempel) ved å konstruere tre til fire fungerende språk og lage et univers med så mange navn at det samlet utgjør et 440-siders leksikon, jobbe med dette universet fra man er tolv år gammel og til man ligger i graven, lage en forhistorie som utgjør et eget bind, ja ja osv. Eller ved å skrive en fortelling med slik dyktighet og stil at mytologien skaper seg selv. Det handler om å gjøre en gjennomført jobb.

Jeg vil gjerne legge inn et godt ord for pinglevampyrene. Jeg har aldri hatt sansen for horror, derfor har de ”opprinnelige” vampyrbøkene ikke vært noe som har fristet meg.

Man kan så vidt jeg kan se dele inn mye av den nye vampyrlitteraturen i tre grupper (vet ikke om det finnes noen gode norske begreper):

• Urban fantasy eller contemporary fantasy, undersjanger til fantasysjangeren
• Young adult (rettet mot fjortisene, f.eks. Twilight)
• Paranormal romance, undersjanger til romantikksjangeren

Det har vært en massiv økning av denne type bøker de siste årene. Mye av æren (?) for dette har naturligvis populære bøker, filmer og tv-serier (True Blood!). Interessen vil sikkert dabbe av etter hvert som medienes fokus flyttes i andre retninger, men det er vel neppe tvil om at dette er en type bøker som har kommet for å bli.

Mitt interessefelt i denne sammenheng er urban fantasy. Det er utvilsomt mye dårlige bøker innenfor sjangeren, som det er i alle typer underholdningslitteratur. Medieinteressen melkes for det den er verdt. Men det er heller ikke vanskelig å finne bøker med høy spenningsfaktor og god verdensbygging (hvor vampyrer ofte utgjør ett av mange ulike paranormale elementer).

Man kan ikke dømme en hel sjanger ut fra Edward Cullens sølvglinsende hud!

Takk for gjennomført svar! Ditt gode ord kommer godt med i debatten.

Som du sier, ting blir ofte melket for det de er verdt. Mitt lille ønske er at jurene på denne industrien snart går tomme, eller at folk skjønner hvor tørre de alltid har vært. Nåvel! Mye god underholdningslitteratur finnes der ute; mye vidunderlig fantasy også. Imidlertid, hva det enn måtte komme av, inneholder ikke det meste jeg har vært borti av bestselgende spenningslitteratur nok underholdningsverdi til å holde meg interessert. La det være av Dan Brown, Liza Marklund, Stephenie Meyer, Christopher Paolini ... Jeg synes det blir for tafatt, jeg klarer ikke å komme gjennom dem. Mursteiner som Moby Dick går derimot flytende. At språket i disse bøkene er enkelt (og ikke i en Hemingway-enkelhet) og at innholdet er lett tilgjengelig og fordøyelig, er utvilsomt mye av grunnen til de høye salgstallene. Og dette synes meg som en urett, og ikke minst rent toskeskap, av den grunn at det finnes så mye flott, gammel litteratur der ute som fortjener et større publikum.

Men dette var igrunn en digresjon! Uansett hvor mye jeg måtte ha imot den til dels tarvelige bølgen underholdningslitteratur som okkuperer bokhandlene, er det ikke i denne omgang den som min oppmerksomhet er rettet mot. Det jeg kritiserer er vampyrers nye image innen litteratur og film. For all del, la Stephenie Meyer skrive om glitrende blodsuger-playboyer, men ikke kall disse kreasjonene for vampyrer - det er nedbrytende for myten, respektløst mot tidligere forfattere og ikke minst lite oppfinnsomt. En bedre tilnærming er heller å prøve å forbedre de allerede eksisterende og veldig fascinerende vanpyrmytene, overgå ens forgjengere snarere enn å konstruere billige (men for noen likevel tilfredsstillende) avarter. Vampyrer, slik jeg ser det, er ikke interessante som menneskelige, men kanskje (sagt litt pompøst) som et uttrykk for noe ved menneskers natur. Og den onde siden er underlig nok den mest fengslende.

Kanskje IKEA-litteraturen også har den virkning at unge lesere blir fristet til å lese "the real deal" ved en senere anledning. Hva slår vel å ende innlegget med en klype optimisme?

Det føles rart å lese om dagens vampyrer, eller vampyringler (?) som de også omtales som, i og med at vampyrer, etter folketroen, er udødelige. Men tydligvis har det ett eller annet sted i vampyrenes mystiske evolusjon skjedd en liten feil og vi har endt opp med "glitrende fjåsetyper". Før noen tar meg for en såkalt Twilight-hater, må jeg tilstå at da jeg fikk den første boken til jul i fjor av en venninne, kunne ikke mitt ungpike hjerte unngå å bli sjarmert av den mystiske, bleke, unge mannen, som, ja, glitret som et annet juletre, tiltross for at han på så mange måter er ulik den grev Dracule jeg stiftet bekjentskap med for så mange år siden. Kanskje var det nettopp kontrasten til denne gamle, bleke og formodentlig illeluktende vampyren som gjorde at Edward Cullen virket så "unik". Hvor unik an egentlig er, har jo med tid og stunder kommet for dagen med oppblomstringen av vampyrkjærlighets (tenk at det er blitt et eget uttrykk!) romanene, samt diverse filmer og tv serier. Videre må jeg få tilføye at etterhvert som jeg jobbet meg gjennom Twilight serien og halvt ønsket, halvt fryktet at det blodtørstige juletreets utkårede skulle havne på menyen, så måtte jeg tilsutt se at det som først hadde vært en sjarmerende bok litt utenfor allfarvei, ble forvandlet til en pariodi på det som min gamle lærer ville kalt "husmorss porno". Grev Dracula ville snudd seg i graven.

Når det er sakt vil jeg avslutte med å si at din oppsumering av hele vampyr-kaoset er meget treffende og ikke så rent lite morsom å lese. Tanken på grev Dracula med gelè i håret, åpen skjorte, glitrende bryst og med colgate-glis, burde få gode gamle Monty Pyton, pariodiens mestere, til å våkne til live igjen.

Så enig, så enig.

Har du lest Dracula av Bram Stocker noen gang? Den er ihvertfall å anbefale for alle som vil ha litt god gammel vampyr-grøss.

Nei den har jeg ikke lest. Men er igrunn ikke så stor fan av vampyrromaner uansett jeg. Prøvde å lese Historikeren av Elisabeth Kostova. Den handler om Dracula, den ordentlige figurene...den rumenske Vlad Tepes. Men den ga jeg opp halveis ute i boka. Og de typiske bøkene som twilight vet jeg at ikke er min smak likevel.

Oi! Det høres faktisk ut som en litt spennende bok! :) Kanskje jeg får snuse litt på den senere. Vel, alle har vær sin smak, som denne debatten så tydelig har vist. Og takk Gud, Darwin eller hvem det nå er som skal ha fortjenesten, for det.

Foretrekker gammeldagse vampyrer jeg. Kan ikke fordra disse twilightvampyrene. Finpolerte tenåringer med glitrende øyne. Haha. Når begynte øynene til vampyrer å glitre? Jeg trodde de ble kullsvarte eller blodrøde, neida, i Stephenie Meyers bøker, glitrer de. Det får meg til å le.

Vårt laug har nå svulmet til hele tre medlemmer! Lenge leve de vandøde, de av den gamle sorten.

Huff ja, jeg er så lei av å diskutere Twilight hele tiden, men det ser ut som det er vanskelig å unngå det. For når jeg sier noe, så blir jeg oppfordret til å uttale meg mer om det hvorfor jeg ikke liker det og hvorfor andre vampyrer er så mye bedre og hvorfor jeg ikke liker at vampyrer er mer moderne. Jeg syns dagens vampyrer er for finpolerte for meg. Jeg liker de gode, gamle vampyrene mye bedre. Nå blir vampyrene for mennekseaktige for meg og det syns jeg ikke er så fascinerende:) Dessuten er jeg så lei av at alt dreier seg om Twilight for tiden. Det går ikke an å gå i en bokhandelen uten å se at en hel vegg er fulle av twilight bøker slik at det blir vanskeligere å finne bøker som jeg vil lese:)

Nå må man ikke glemme at slik uaktsom oppførsel mot gammel folketro fører til at enhver forfatterspire hiver seg på bølgen og skriver om vampyrer(les vampingler). Og det verste er at slikt forfall innen litteratur er vanlig. Nei, den største dødssynden er at flere og flere leser dette makkverket og dømmer det godkjent. En kan huske en tid da forfattere var fattige stakkarer som skrev det DE ville, ikke hva folk ville lese, eller som var populært.

Om et par år kommer det til å gå en ny epedemi i den skrevne verden. Og sann mine ord, en hærskare av etterligninger vil følge etter den. Men hva er vel penger mot berømmelse i ettertid? Ville Ibsen, Kielland og Hamsun(eller Fjodor Dostojevskij for den saks skyld) vært annerkjent hvis de skrev hva den gigantiske massen ville høre?

Nei, fjåspyrer vil gå i glemmeboken lenge før Gev Dracula eller Grev Orlok(Nosferatu, red. anm.)har fortært av tidens tann.

Godt svart, herr Heggem! Flott at også du har oppgitt diplomatiet i den hensikt å "sette problemer under debatt" (den godeste Brandes, hurr hurr). Satt på spissen, som man sier, eller kanskje snarere: satt på grillspydet. Nå ruger denne vår vredens pølse over ilden, nå er det på tide at noen tar til motmæle og lar sine egne flammer prøve å sluke den. ;-)

Det er en feil ved din post, min gode mann, og det er de to setningene du innleder ditt andre avsnitt med. Du skriver at "Om er par år kommer det til å gå en ny epidemi i den skrevne verden. Og sann mine ord, en hærskare av etterligninger vil følge etter den." Nei, du tar feil – etterligningene er allerede over oss, de hersker nå over bokhandlene. La oss håpe du har rett om det andre du sier, at fjåspyrer vil gå i glemmeboken lenge før Bram Stokers barn. Å akk! det er sannelig ingenting like gledelig som å skue til fortiden med hånden trykket til brystet og en tåre i øyekroken.