Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...
På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?
Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.
Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.
Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.
Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.
Viser 2 svar.
Det er jo fint at vi er uenige med hverandre i bokheimen som i livet ellers, det gjør livet til en berikelse. For meg er dette ei seksstjernersbok, en favoritt, og det samme tenker jeg om oppfølgeren Kongens Hjerte. Den siste, som jeg ikke husker navnet på, har jeg ikke lest.
Jeg syns det er mer spennende med delte meninger om en bok en det motsatte:) Ulike meninger gjør bokverden interessant, i hvert fall for min del:)
Sist sett
