Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.
Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…
Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.
Viser 1 svar.
Helt enig med deg, Rita!
Sist sett
