Bokelskere.no

Har tidligere startet en tråd hvor jeg lurte på hva som menes når en bok beskrives som lavmælt. Nå vet jeg. Dette er en bok som ikke bruker de helt store ordene for å beskrive sterke hendelser og situasjoner. Forfatterens språk gjør at det heller ikke er nødvendig. "Min fars notatbok" er på mange måter en veldig god bok, på det nærmeste fantastisk, men den griper allikevel ikke tak i meg sånn umiddelbart. Kanskje dette er en bok som må synke inn, bruke tid på å komme under huden på en. For min del ble dette en tanke for lavmælt og jeg er redd den er glemt imorgen. Det eneste jeg virkelig kjente i hjertet var siste avsnitt. Istedenfor at ordforklaringene står nederst på hver side, er de samlet bakerst i boka. Dette syns jeg ble tungvint og man mister flyten i lesinga av å måtte bla frem og tilbake.

Ja, dette er en fantastiske historie - som kan leses på flere nivåer. Det spilles opp mot unike tradisjoner og kjente historier på den ene siden - persisk kultur som går tusenvis av år tilbake, myter, dikt, geografi, religion - samt skildring av det tjuende århundre, landskapet i Iran, dens kultur, religion og konflikt på den andre. Historien forteller om den første kongen som ble henvist til som den store; Kong Kyros – som blir regnet som den første betydelige kongen i Persia og grunnleggeren av det enorme perserriket. Etterfulgt (lang tid etter) av Qajar-dynastiet - den herskende familien i Persia fra 1796 til 1925 - som endte med et statskupp gjennomført av Reza Pahlavi (med britisk støtte), hvor han erklærte seg som den nye sjahen og etablerte sitt eget dynasti. Han ble i sin tur etterfulgt av sin sønn Mohamed Reza Pahlavi i 1941 (den siste sjahen av Iran), samt statsminister Muhammed Mossadegh 1951 til 1953 (fjernet fra makten av sjahen). Ayatollah Khomeini følger i 1979, og krigen mot Saddam Husseins Irak er også nevnt. Abdolah forteller fortryllende om det komplekse forholdet mellom en døvstum far og en sønn – hvorfor Aga Akbar hverken kunne høre eller snakke? – kanskje var dette for å symbolisere et tydelig skille mellom det gamle Persia, sjahens diktatoriske modernisering, og det påfølgende diktatoriske styre av de geistlige? Som du skriver ender historien trist – med et glimt av håp? - akkurat som det er nevnt i Den Hellige Koranen (som forfatteren refererer til i romanens prolog og epilog). Dette var bare noen tanker fra meg – som fant boken følelsesmessig gripende, og elsker den slags historie. Har du lest Huset ved moskeen av samme forfatter? Den anbefaler jeg på det varmeste, og om jeg ikke husker feil, har jeg et eksemplar jeg kan sende til deg – om du vil!

Huset ved moskeen er en utrolig fin bok! Den likte jeg veldig godt, bedre enn Min fars notatbok. Jeg er kanskje ikke så flink til å lese bøker med "skjulte budskap" i nesten hver eneste avsnitt? ;) Dette er uansett en god bok, som jeg vil anbefale andre å lese, men er ikke, for meg, et "must read."

Man må ikke nødvendigvis lese Abdolahs bøker på et dypere nivå (med skjult budskap), men sannsynligvis ville det gjøre lesningen bedre. Jeg siterer forfatteren; "Når jeg skriver, tenker jeg på folket i Iran som kjemper mot diktatur. Når jeg skriver er jeg på frontlinjen - i forkant mot diktaturet. Mine bøker kan bli sett på som litteratur, men de er også den sanne kampen mot ayatollaer." Jeg er enig med deg, det er en fin bok uansett hvordan man velger å lese den - også Huset ved moskeen. :)

Jeg syns det var lettere å lese Huset ved moskeen og følte ikke at det var budskap der jeg gikk glipp av, men kanskje jeg egentlig ikke fikk med meg noe av det essensielle, kanskje jeg egentlig bare skummet overflaten? Nå blir jeg nødt til å lese den om igjen! :)

I motsetning til en rekke realistiske beretninger om Den iranske revolusjonen (ofte kalt Den islamske revolusjon), er Huset ved moskeen nærmest en blanding av historie, prosa, fiksjon og poesi – og nettopp derfor ganske lett å lese. Det unike i dette tilfellet er utfordringen som fremstår når man skal skille historie fra fiksjon – eller fra persisk fabel. En hyggelig, imøtekommende digresjon er de vakre Suraher hentet fra Koranen, samt dikt og sanger. Romanen åpner med de samme, mystiske ord som begynner Koranen; Alif Laam Meem (bokstavene i arabiske alfabetet) - antas å låse opp universets mysterier. Persisk fabel og symbolikk; En pest av maur beseiret ved bønn - de var millioner som kom krypende mot huset og deretter forsvant inn i den gamle muren rundt huset og moskeen da Al-Naml, surah, runget. Så var det fuglene som kom før ankomsten av vinteren i den asiatiske delen av Russland – stoppet alltid innom huset – før de fulgte den gamle silkeveien. Deretter var ankomsten av gresshoppene, som vi vet symboliserer den forestående katastrofe. Også de to gamle husholderskene – kjent som bestemødrene – synes å ha blitt vekket fra persisk fabel. Selve Huset fremstår i seg selv som en kombinasjon av tradisjon, pragmatisme, tro på Allah og Koranen, respekt for familiebånd, lengsel etter modernitet - hvor Aqa Djan, den mest beskjedne og moderate mann, er selve symbolet på dette fromme samfunnet og leder av familien. Det iranske samfunnet var allerede polarisert mellom den pålagte modernitet av Sjahen og de som motarbeidet modernitet, påvirket av mullaene i Qom – dette ble antydet, men aldri beskrevet i detalj. Motstykket til denne fortryllende delen (første del), er den gruoppvekkende realiteten som fremstår i den andre delen av boken. Språket er mer levende og intenst - revolusjonen endrer husholdningen til det ugjenkjennelige, og kulminerer i en borgerkrig (senere Iran-Irak-krigen). Av og til er det lett å la seg rive med når interessen er stor – beklager det! :) Personlig synes jeg bestandig det er en god Idé å lese en bok som dette mer enn èn gang!

Hvis en bokelsker ikke skal kunne la seg rive med i omtale av bøker, når skal en bokelsker kunne gjøre det? :) Jeg er ikke så veldig glad i å lese bøker om igjen, og har innsett at jeg går glipp av mye i "tyngre" bøker pga denne lasten jeg har.