Bokelskere.no

Av de "gamle" russere (Tolstoij-generasjonen) er vel kanskje Anton Tsjekov mest kjent som skuespillforfatter. Ja, jeg går så langt at han er Russlands svar på Ibsen og hans skuespill, spesielt "Måken" står så sterkt at Moskva Kunstnerteater fremdeles har en måke som symbol i feks. en vimpel som vaier fra tårnet på den ærverdige bygningen.
Men, altså Tsjekov som "forteller" kjente og kjenner jeg lite til. Møtet med denne siden av ham gjennom denne lille boken "Duellen" gir mersmak så absolutt.
Historien er vel egentlig "tragisk", Tsjekov gjør den gjennom sin skrivemåte til om ikke en komedie-så i hvert fall til en festlig leseopplevelse.
Faktisk får den måten han behandler personene og deres "språk" til å lure på om ikke John Steinbeck kan ha lest denne boken før han ga seg i kast med Dagdrivergjengen f.eks.
Men, det som er mest iøynefallende for meg er at han feks. i en beskrivelse av en av bokens hovedpersoner skriver:" Han kom til å tenke på at da Anna Karianina ikke elsket sin mann lenger , tålte hun ikke synet av ørene hans."
For det første fremstiller han Anna Karanina (uten å nevne forfatter, som jo vi vet var Leo Tolstoj, vi vet kanskje også at den langt yngre Tsjekov var venn med Tolstoj), men her er det som -i samtiden- alle må ha lest , og dermed vite hvem han snakker om. For ikke et ord at dette er en roman eller hvem som er forfatter til denne. Som en liten digresjon vil de som fulgte mine sitater fra Anna Karanina, nettopp "slo ned" på denne digresjonen(?) av Tolstoj om Karinins "uheldige" ører midt oppe i spenningen i den romanen.
Likeledes lar han en annen samtidig, kjent for samtid og oss i ettertid, han skriver (jeg siterer): " "Eller også begynte han å tøyse om Onjegin, Petsjorin, Byron's Kain, Bassarov (!) , og endte med å si :- vi er deres ektefødte sønner , vi fra åttiårene. Han (personen som omtales) er så doven at han lar brevene ligger uåpnet på kontoret. Han drikker kolossalt og narrer andre til det samme, men kom ikke å bebreid ham for noe av dette! Alt sammen er TURGENJEVS skyld fordi han har oppfunnet "det overflødige menneske" Både den siste uttalelse og at han bruker navnet Bassarov, sier meg at det den da meget diskuterte romanen til Ivan Turgenjev "Fedre og sønner" han sikter til , og det må være nihilismen han vil til livs, dvs. personen som sier dette i boken må være motstander av nihilsmen, hva Tsjekov selv måtte mene om denne "brytning" i tidsånden lar han elegant på denne måten bli usagt.

Persongalleriet består av "rike" eller og høytstående personer sositetsmessig sett , som har det til felles at foruten å være russere , er de pengelens alle sammen. Men sansen for å feriere noen tid ved Svartehavet har de på en eller annen måte "råd" til.

Der finnes et unntak, altså en som gjør noe annet å feriere. Jeg sikter da til den unge zoolog von Koren, som (sitat): bodde ved Svartehavet om sommeren for å studere manetenes forplantning."

Boken er ellers mye om ingenting, men det skal sies at en duell er og var en alvorlig affære.
Og hvordan foregikk den, ikke minst hvorfor, hvordan endte den m.m. ja det overlater jeg til "leseren" å finne ut. Mange bokelskere vil lese den med behagelig munter glede. Jeg anbefaler flest mulig å unne seg denne lese-opplevelsen.

Å, du skriver så bra og inspirerende om boka og disse herlige sidesprangene som jeg leser med stor glede.
Men hjelp seg vel, jeg har ikke lest boka, men jakten fortsetter og en dag finner jeg den vel....
Er det rart jeg har blitt betatt av disse gamle russerne, det er noe med de, måten de presenterer menneskene og deres miljøer på som fascinerer meg, det er ingen som skriver så særegent som de. De har liksom sin egen stil. Jeg kan liksom se for meg de pengelense aristokratene som drar med hest og vogn på besøk fra den ene til den andre og sladret som alt og ingenting hver dag. Slitsom jobb det....
Å ja, de fleste store forfattere har nok blitt inspirert av hverandre. Jeg leser Robert Ferguson's bok "Gåten Knut Hamsun" og der skriver han bl.a. at Ernest Hemingway og Henry Miller prøvde å skrive som Hamsun, og blant europeerne var både Thomas Mann, Hesse og Gide begeistret for hans forfatterskap. Og Hamsun etterlignet B. Bjørnsson's stil i sin spede begynnelse.
I Russland var det vel Turgenjev som var den stor "far" for mange forfattere, og han blir ofte nevnt i russiske romaner.

Hei. Atter en gang må jeg få takke for din godord vedrørende en bokomtale.
Russiske forfattere fra denne perioden har alltid virket som en egen rik litteratur for meg. Leo Tolstoj skrev jo to "monumentale" verk , Anna Karanina og Krig og Fred og siden han var ellers også så produktiv, levde så særegent i en opprivende tid for Russland var nok kanskje den som satt russisk litteratur "på kartet". Ennå har jeg ikke greid å telle hvor mange personer han holder styr på i "krig og Fred" og siden han lot selveste Napoleon spille inn i dramaet (eller omvendt), måtte det vekke oppmmerksomhet. Puskin hadde også sitt å si , men han ligger i tid (og stil) så mange meter foran de andre.
Ivan Turgenev skar klart igjennom med "fedre og sønner", intet mindre enn de kommende bolsjeviker oppstod kanskje fra nihilismen som han bringer til torgs gjennom Bassarov. Likevel er det kanskje hans første produksjon "Fra en jegers dagbok" , men likevel helst Røk ( Dunst) som satte ham i fremste rekke. Georg Brandes ga ihvertfall i sin tid det råd til (mitt alter ego! =ha, ha!)) Alexander Lange Kielland helt i begynnelsen av hans første ,litterære forsøk at Turgenjevs Røk, ville han anbefale den stavangerske jypling. Om Kielland fulgte det rådet vites ikke, derimot kan en (les jeg ihvertfall) finne spor av Gogol's bisarre humor hos Kielland, bare at Kielland skrev så langt mer elegant at påviselig var det ikke. Og plagiat falt Kielland aldri på i motsetning til flere av andre av våre store, bevisst eller ubevist. Legen Anton Tsjekov var særlig (som allerede sagt) svært opptatt av teateret som virkemiddel. Og selv om også han som de fleste av hans samtidige russere har et enormt persongalleri, greide Tsjekov å holde tråden. Selv var jeg meget inponert da jeg ved et tilfelle var i Bergen og fikk se hans "Kirsebærhaven". Selv om Gogol's "Revisoren" også er et skuespill, en vanvittig (selvfølgelig; helt gogolsk) komedie. Denne har jag sett fremført på "mitt" teater (Rogaland Teater) hvor jeg også fikk se Tsjekovs "Onkel Vanja". Men, de jeg regner til det jeg kaller Tolstojgenerasjonen (han ble jo så gammel) etter datidens målestokk) er også Fjodor Solugub ("Den lille djevel) og aldri må vi glemme "dybdepsykologen" Fjodor Dostojevskij.

Det skulle bare mangle at forfatterer ikke påvirker hverandre. Selv har jeg aldri hengt meg så meget opp i dette. De gode forfattere er jo gode lesere.

Ernest Hemingway? For meg fremstår han som det han egentlig var en journalist som "dekket" to kriger. (Medregnet 1.ste verdenskrig og den spanske borgerkrigen. Hans stil er blitt sagt er ordknapp , rett frem og dermed så spesiell. Jeg har lest hans bøker som spenningsromaner og mener at en mann som hans samtidige John Steinbeck som romanforfatter rager et hode høyere som sådan. Nå fikk han jo Nobelprisen også han, men noen år etter "krigshelten". Men når det er sagt , en av naturens perler, ingen trenger prøve å gjøre noe i nærheten av er Ernest Hemingway's " Den gamle mannen og havet". Som århundrets litteratur ville jeg sette den på øverste hylle, om ikke helt på toppen.

Kanskje min "kjærlighet" for Steinbeck gjør at jeg kom i tanker om hans bøker da jeg leste denne Duellen av Anton Tsjekov.

Vår smak vil nok, jeg mener da alle bokelskere, være noe forskjellig, men det synes klart for meg , det har vært klart for meg lenge: At Karin Jensen og jeg deler en kjærlighet for disse "gamle" russere. Og da jeg skrev min anmeldelse i dag, tenkte jeg: én leser av denne kan jeg regne med, nemlig deg!
Så takk for responsen, Karin. Jeg vet jo at jeg har deg å takke for at jeg "kom inn i bokelskere.no Så du er "skyldig" i så mangt ! Men, det takker jeg også for. Ønsker deg en fortreffelig helg!