Bokelskere.no

Reneé er en 54 år gammel portnerkone i Paris. I hele sitt liv har hun forsøkt å gjøre seg selv så usynlig som mulig. Utad fremstår hun som en uvitende, uskolert kvinne som ikke har greie på noe som helst. Beboerne i bygningskomplekset behandler henne også som en ubetydelighet.

Men Reneé lever et dobbeltliv. Hun elsker nemlig litteratur, musikk og kunst - i smug. Ja, hun er riktignok en fattig og uskolert kvinne, men uvitende er hun langt fra. Og hun lever med den forestilling at dersom noen av beboerne skulle oppdage hvem hun egentlig er, ville hun få sparken på minuttet.

Rikmannsdatteren Paloma bor i bygningen hvor Reneé er portnerske. Hun er 12 år og lynende intelligent, men likevel dypt ulykkelig. Så ulykkelig at hun ikke ser noen vits i å leve lenger ...

Paloma gjennomskuer Reneés dobbeltspill, men først da japaneren Kakuro Ozu flytter inn i bygningen, flettes livene til disse tre menneskene sammen. Og plutselig skjer det ting som snur opp ned på det meste ...

Gjennom boka veksler Reneé og Paloma om å være fortellerstemmene, og gjennom dette grepet kommer vi som lesere svært tett inn på begge.

Dette er en fortryllende bok - faktisk noe av det vakreste jeg har lest, med fare for å bli klisjéfylt. Mens jeg leste, ble jeg fylt både av glede og sorg. Og jeg ønsket at boka aldri skulle ta slutt ... Jeg ble så uendelig glad i personene i boka. Beskrivelsen av beboernes firbente - både hunder og katter - er ganske enkelt rørende. At romanen ble vinner av den franske bokhandlerprisen i 2006, forundrer meg overhode ikke!

Det er ikke så ofte jeg leser bøker flere ganger, men akkurat denne tror jeg at jeg kan lese et par ganger til!

Jeg prøver å lese litteratur fra forskjellige land. Denne fant jeg i min metodiske jakt og ettersom jeg liker bøker med snåle personligheter var det ingen tvil om at den skulle leses.

Jeg likte boka til en viss grad. Jeg likte og trodde på Reneè. Problemet var Paloma som er hinsides troverdig som tolvåring.

Det andre problemet er at den siste halvdelen går altfor fort i svingene. Det kan nesten virke som om forfatteren er opptatt av å oppsummere enn å la historien få utvikle seg. Denne forhastede slutten gjør at jeg egentlig ikke kjøper vennskapet.

Likevel, dersom en er på jakt etter en liten og til tider morsom roman som ikke krever så mye er dette en passende bok. Du vil, hvis du er som meg, i hvert fall ikke synes at du har kastet bort tiden . Bare at boka hadde potensiale til å være bedre enn det den viste seg å være.

Jeg begynte på denne, men kom ikke engang så langt som til å oppdage Paloma. Reneé virket helt usannsynlig og irriterende på meg - hvem er det som prøver å framstå som dummere enn de er? Det er jo alltid motsatt, synes jeg, man prøver å framstå som klokere, mer interessant, mer intelligent og vittig enn man egentlig er. Så kan det jo være et "spennende litterært grep" å snu virkeligheten på hodet, men nei...fungerte ikke for meg. Jeg merker at jeg er lei av historier der sære, isolerte mennesker viser seg å være helt fantastiske, jf også "La meg synge deg stille sanger"....

Jeg har det av og til sånn jeg også - at jeg ikke klarer "å kjøpe" historien på en måte. Et eksempel på en bok jeg opplevde dette med nokså nylig var "Hundreåringen som krøp ut gjennom vinduet og forsvant". Men akkurat med "Pinnsvinets eleganse" var det helt annerledes. For meg handlet det mye om at språket gikk rett hjem hos meg. Jeg elsket denne boka!

Noen ganger lurer jeg på følgende: Denne boka leste jeg lenge før "alle andre" leste den, så jeg følte meg en lang stund veldig alene om det jeg oppfattet som min fantastiske leseopplevelse (jeg leste boka rett etter at den utkom). Så ble den kanskje "hypet" opp for de som kom etter, og da "måtte" man bare bli skuffet ... ??? Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Boka kom til meg i en boksirkel - hvis ikke ville jeg nok ikke lest den. Typisk eksempel på tittel og omslag som ikke tiltalte meg! Men hypede bøker kan skuffe, ja, opplevde det med "DaVinci-koden". Jeg visste jo at det var en underholdningsroman (eller hva man skal kalle det), men hadde likevel ventet meg mer driv, bedre språk, mer spennende intrige - jeg vet ikke, den skuffet hvertfall, og kanskje pga hypen.

Mulig det, men DaVinci-koden ER oppskrytt, mener nå jeg også. Engler og demoner er MYE bedre! ;-)

Jeg føler meg litt ambivalent i forhold til denne boken. Gjennom de omtrent 130 første sidene vurderte jeg kontinuerlig om jeg bare skulle oppgi den som en av de ytterst få bøkene jeg ikke leser ferdig. Jeg syntes den var pretensiøs, hadde kjedelige, intetsigende filosofiske betraktninger for ikke å snakke om en 12-åring som hadde tanker og formuleringer langt utover hva selv en særdeles intelligent 12-åring kan påberope seg med et snev av troverdighet i behold.

Disse betraktningene overskygget totalt at jeg tross alt fant Renée vittig og morsom samt gledet meg over en mengde flotte og poetiske formuleringer. Med fransk svigermor og mange besøk både i Paris og Frankrike forøvrig under beltet, så var også miljøet og atmosfæren noe jeg satte pris på. Men likevel altså - slett ingen suksess i starten.

Men så, i det øyeblikket Kakuro entrer leiegården, forandres historien totalt for meg. Det blir så mye morsommere, mer interessant, klokere og mer rørende. Selv Paloma blir en liten smule mer troverdig, og jeg slutter å irritere meg over tidligere nevnte filosofiske utlegninger - jeg lar bare øynene springe ganske lett over et par av dem.

Og derfra så elsket jeg altså historien - helt til slutten. Jeg ble litt skuffet der. Jeg sitter igjen med en følelse av en slags sluttmoral om at det ikke er noe poeng å gripe etter den antatt uoppnåelige lykken. Når den er innen rekkevidde, så blir den bare tatt fra deg likevel.

Så jeg har problemer med å sette terningkast - blir ikke helt enig med meg selv. Men jeg er i hvert fall særdeles glad for at jeg ikke la fra meg boken innledningsvis - den ga meg veldig mye underveis både på godt og (litt) vondt. Og kan man egentlig forlange mer?

Jeg leser denne nå på oppfordring fra Bokelskere.no. Dropper skituren på lørdag for å sitte i hytteveggen og kose meg med slutten, den er virkelig veldig bra :)

;-) Jeg synes den er både rørende og nydelig skrevet! En av mine større leseopplevelser faktisk!

Enig, den er rett og slett utsøkt