En av høstens beste bøker!

I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans.

Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter", som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!

I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv.

Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd.

I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua.

"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned.

• Er det ikke Jim, sa han.

Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus.

• Det er jo det, sa jeg.

• Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:

• Omtrent det. Litt mer.

Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

• Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn.

• Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.

• Hva da.

• At ting kan bli sånn. Omvendt.

Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)

Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!

Og jeg vet hvilken bok jeg ønsker meg til jul... :)

Dette høres ut som en ganske tragisk, men god, historie, Rose-Marie. Det skal litt til før jeg plukker opp bøker som tar opp blant annet mishandling av barn, men av og til kan det jo være verdt å ta et skritt utenfor komfortsonen sin.

Selv har jeg ikke lest noe av Per Petterson enda, men jeg kjøpte "Ut og stjæle hester" for en 10'er lørdagen som var, så får vi se om forfatteren har noe å by på som jeg kan like.