Bokelskere.no

Tja.. Mye positivt er sagt om denne boka, så jeg føler en trang til å dele noen stikkord for å beskrive noe av det jeg hadde litt problemer med da jeg leste denne. Jeg ønsker ikke å ødelegge opplevelsen for deg som har bestemt deg for å lese boka, så jeg vil kanskje anbefale å ikke lese resten av mitt innlegg. Mine meninger er svært subjektive, og sannsynligvis ikke konstruktive for deg.

For det første: Jeg opplevde forfatteren i overkant pompøs. Sammen med fascinerende historier og mange gode skildringer har Roberts flettet inn noen solide doser selvskryt, noe som bringer meg direkte over til mitt andre store ankepunkt: Jeg klarte ikke, uansett hvor hardt jeg prøvde, å sympatisere med forfatteren. At han fikk bombastiske aha-opplevelser og nye, fantastiske syn på livet nærmest i hvert av de 42 kapitlene, fikk ikke mine tanker vekk fra at jeg faktisk leste om en ransmann, som rømte fra fengsel. For det tredje tok jeg meg selv ofte i å bruke for mye energi på å tenke: "Forfatteren er en pompøs, selvskrytende kjeltring. Hvorfor skal jeg tro på alt det han beskriver å ha opplevd?" Jeg må innrømme at jeg brukte for mye energi på å vurdere sannsynligheten og sannhetsgehalten i person- og situasjonsskildringene hans.

Det er vel viktig å huske på at han selv ikke har gitt et svar på hvor mye som er sant og hvor mye som er oppdiktet. Og det er vel heller ikke så usannsynlig at en kriminell narkoman forfatter på rømmen i India får en del sterke livsinntrykk.

Sant eller ikke sant. Som bok synes jeg den var helt sjef!

Jeg ga denne en sekser og satte den på favorittlista, men er likevel enig i nesten alt du skriver. For meg overskygget fortellingen, miljø- og personskildringene pompøsiteten og en usannsynlig kjærlighetshistorie. Også tenker jeg at også kjeltringer kan være gode til å dikte. For meg trenger det ikke være sant.

Jeg er på side 300 og synes historien er spennende, men irriterer meg også over alle flosklene ("lepper som smaker som svulmende druer"...) og at det i hvert kapittel skjer noe sjelsettende for hovedpersonen som avsluttes med en oppsummering over hva han har lært av denne episoden. Men jeg skal lese videre og har bestemt meg for å se på det som en røverhistorie og ikke noe litterært mesterverk.

Jeg er akkurat ferdig med boken nå. Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg har brukt veldig lang tid på å lese den og jeg har ikke blitt veldig engasjert hele tiden. Jeg synes den er for lang. Jeg oplever at mange av episodene ligner hverandre og jeg er enig med Felix, han fremstiller seg selv i et veldig godt lys, tidvis spennende, men jeg burde kanskje ha avbrutt... var den verdt å bruke så mye tid på ? Usikker.