En dag for et par uker siden fikk jeg veldig lyst til å lese denne boka igjen. Jeg gikk på Norli, kjøpte den i pocket, gikk hjem og leste. Jeg leser mye skjønnlitteratur om psykiske lidelser, og blir begeistret over å finne bøker litt utenom det vante.
Mette Karlsviks debutroman er en av disse. Den legger seg opp mot punktromanen, noe som åpner for et mer fragmentarisk innhold. Det kler tematikken, som i denne boka er en inneliggende pasient med anoreksi. Vindauga i matsalen vender mot fjorden er lettlest, men ikke fordi Karlsvik forenkler eller gir et overflatisk bilde av en spiseforstyrret pasient: Hun er ordknapp, og ofte opplever jeg henne som filmatisk. Korte, konkrete scener, som likevel viser at skillet mellom indre og ytre mange ganger er utydelig. Mange bøker på temaet spiseforstyrrelser synes jeg er stereotypiske og generelle. Jeg vet at utgangspunktet til Karlsvik er selvbiografisk. Det er ikke dermed sagt at det selvbiografiske gir bedre skjønnlitteratur, men det gir forfatteren en annen tilgang til stoffet. Det spesifikke. Det er det som er med på å gjøre denne boka så fin, det spesifikke konkretiserer og tydeliggjør en situasjon og et følelesliv som ellers er noe vanskelig å forestille seg.
En liten pause, en liten time, i et svært poetisk univers.
Sist sett
