Thérèse Raquin er er Emile Zolas romandebut utgitt i 1867 etter først å ha gått som føljetong i tidsskriftet L'Artiste. Romanen beskriver hvordan Thérèse og Laurent sammen dreper Thérèses sykelige mann Camille, som også er hennes fetter. De gifter seg og bor sammen med Camilles mor, som også har vært fostermor for Thérèse siden hun var liten. Vi følger deres redsel for å bli avslørt og deres indre kamp som etter hvert blir til galskap fordi ugjerningen hele tiden forfølger dem.
Dette er et intenst psykologisk drama om en forbrytelse og forbryterens psykologi. Zola skildrer et gråhetens Paris, og har til tider svært detaljerte beskrivelser av det som er stygt. Laurent oppsøker likhuset for å lete etter Camilles lik, og her får vi beskrivelser av druknede på en måte som får meg til å lure på om han ikke selv har vært og sett dette. Jeg hopper over disse detaljene, men siterer fortsettelsen etter at han har vært der:
Likhuset er et sted hvor det gis skuespill, som gratis kan nytes av fattig og rik. Døren står åpen, fri adgang for alle. Der er folk som gjerne gjør en stor omvei for ikke å gå glipp av disse dødsforestillingene. Når steinflisene er tomme, går de meget skuffet vekk, synes de er blitt snytt, og mumler noe mellom tennene. Men når flisene er godt besatt, når det er en riktig fin samling av menneskekjøtt, da er det riktig run, ja, ofte kø av tilskuere som vil ha seg en gratis fornøyelse. De trenger seg fram, kommer med forferdede uttrykk eller spøkende bemerkninger, klapper og piper akkurat som på teateret og forlater lokalet meget fornøyd, og sier at likhuset var riktig noe å se på i dag.
Boka er filmatisert flere ganger, og er også satt opp som opera. Jeg satt faktisk og tenkte på det mens jeg leste, at dette er en tragedie som sikkert vil fungere bra som operastykke. Siden jeg ikke har sett det, kan jeg ikke anbefale det, men boka kan jeg iallefall anbefale!
