Etter 28. kapitler kunne ikke engang Bjørn Sundquist berge denne romanen for meg. Har alltid hatt på følelsen at Roy Jacobsen ikke er min type forfatter - og har så langt fått det bekreftet. Bevares: Et imponerende format over soga, en kunnskapsrik forfatter - men det blir for ordinært, han mangler den språklige estetikken og den reflekterende originaliteten som jeg søker - og f.eks her til lands finner hos Solstad, Fosnes Hansen og Kyrre Andreassen. Roy Jacobsen er etter mitt skjønn i dette mellomsjiktet av hardt arbeidende, men middels talentfulle forfattere som befolkes av Kjærstad og Ambjørnsen og co.
Viser 2 svar.
Er så enig med deg.Han er absolutt ikke min type forfatter heller.Liker rett og slett ikke måten han skriver på,og jeg må med skam å melde si at jeg foreløbig har avbrutt lesinga av denne boka.
Jeg har lest boka to ganger og elsker denne historien, som jeg finner så mye av min egen historie i. Kontrastene fra begynnelsen av boka, der vi kommer inn i den tøffe, strevsomme og fattige hverdagen i et fiskersamfunn med jordbruk ved siden av, - og framveksten til dagens samfunn, og ikke minst oppgangstidene etter krigen med alt som følger med, utviklingen som går fortere og fortere, som vi får oppleve gjennom hovedpersonenes øyne, - er ikke mindre enn fabelaktig! Her veves slektshistorien inn i tidens aktuelle politiske, historiske og idealistiske begivenheter, kjente navn dukker hele tiden opp, og man får følelsen av at dette er en historie om svært så levende mennesker. Det er det også i stor grad. Roy Jacobsen nevner navn jeg kjenner igjen fra dette området i Oslo der jeg selv var ung.
Er det mulig å la være å leve seg inn i disse menneskenes historie? Jeg kunne iallfall ikke la være...
Sist sett
