Jeg strigråter på siste side, fordi den er så sår. Jeg smiler når Jarle smiler. Jeg kjenner meg liten og redd når Jarle er redd og ligger under trappa og tror at alt er hans feil. Mammaen til Jarle er så stillferdig, så skjør. Pappaen er både følsom og brutal på en gang. Denne boka har mange lag, og det er mange av karakterene som får komme til og spre tankene og følelsene sine utover boksidene. Men aller mest er det Jarle. Jeg føler meg privilegert som har blitt kjent med ham.
Viser 2 svar.
Jeg har grått meg gjennom siste kapittel i dag jeg.Dette er tredje bok jeg leser av Renberg på kort tid, og jeg kan ikke få nok. Kompani Orheim, er som de andre bøkene, velskrevet og gripende. Mens jeg har ledd meg gjennom Charlotte Isabell Hansen, har jeg grått meg gjennom Kompani Orheim. Det er imponerende å klare og berøre så mange viktige temaer på en sånn måte som Renberg gjør. Han setter igang tanker og følelser hos meg, både som mor, datter, kjæreste, venn og søster. Begesitringen har økt for hver bok!
Overraskende bra var denne ja...her er det mange viktige temaer som berøres, og det er en engasjerende fortellermåte, ikke mange kjedelige partier her nei. Jeg har også kontaktet oppleseren av lydboken og kreditert han for en ypperlig opplesing, noe av det beste jeg har hørt i så måte. (Og jeg har bra sammenligningsgrunnlag - sikkert vært gjennom langt over 200 lydbøker de siste 5-6 årene). Jeg har de to neste bøkene i "Jarle-serien" også, så jeg gleder meg til fortsettelsen.
Sist sett
