Om ettermiddagen satt jeg på verandaen og laget en tegning av min onkel. Jeg brukte en bløt blyant, og tegnet ham slik jeg husket ham for tyve år siden, mørkskjegget, rund og smilende. Jeg tegnet ham med varsom hånd - de fine rynkene ved øyekroken, nesens fyldige bue, den høye panne som sprang frem under hårfestet og skrånet ned til furene i fordypningen mellom brynenes fremspringende buer. Jeg gjorde linjene myke og dempende, gned dem ut med fingertuppene her og der for å få jevne overganger, tegnet ham slik Renoir ville ha malt ham.
Dette er et sitat, men dessverre ser jeg nå at det ble postet feil. Tar sjansen på at det er greit. Så langt er boken fantastisk.
Sist sett
