Da jeg en påseferie leste denne krimmen oppdaget jeg til min egen forundelse hvor sammeskrudd og actionfylt den var. Noe jeg trengte etter mange dagers skole... jeg slukte boken i et jafts. For en språk, for en helt. For en historie. Rørende og vakker, samtidig så dyster og mørk. Selve mysteriet var greit nok, og løsningen logisk og veltenkt. Jeg satt lenge og husket de første ordene han åpnet boken med: "Jeg danset brudevalsen med Beate, men jeg var ikke i himmelen..." de siste årene har Gunnar Staalesen åpnet bøkene med setninger man husker, samtidig som de sier noe spesielt, noe poetisk og mystisk. Boken er et must. Veum er i topp.
Viser 2 svar.
Jovisst har Gunnar Staalesen gode formuleringer. Men innholdet i denne boka er så mørkt, så trist, så håpløst. Da hjelper det ikke, synes jeg, med tørrvittige, ironiske utsagn. For meg virker ordene lagt i munnen på Varg Veum, heller mot sin hensikt på bakgrunn av de så utrolig triste menneskeskjebnene som vi møter her.
Enig i at de er triste menneskeskjebner, men jeg synes han tar de fram i lyset på en god måte. Det er nok dessverre mye mer vanlige skjebner enn hva vi liker å tro.
Det som kanskje skremte meg mest er hvor realistisk boken er, som i at dette kunne faktisk skjedd og skjer sikkert i større grad enn vi liker. Harry Hole er jo fantastisk krim, men mye humor, men der tar det jo litt vel av i de siste bøkene.
Første bok om Varg Veum for min del, og har for lite grunnlag til å uttale meg om han som person, men det frister å lese mer.
Sist sett
