Lys og mørk er Sommerboken. Eller, mørk og lys er den for meg denne sommeren.
Noen har kalt den lysende, vidunderlig, ja til og med humoristisk, og de har sikkert rett alle sammen. ”Kunst er virkeligheten sett gjennom et temperament” sa Emile Zola, og jeg tenker at Sommerboken er kunst. Vi leser historiene om lille Sophia og farmoren hennes på øya silet gjennom Tove Janssons temperament og det er vakkert, men hun skriver så suggererende at vi blir dratt med inn i en symbiotisk skaperprosess. Vårt eget temperament blir et ekstra filter og vår egen kontekst velger side mellom det mørke og det lyse i teksten.
Neste sommer skal jeg lese den igjen. Da håper jeg sidene lyser mot meg.
Sist sett
