Det er språket og karakterene i seg selv som etter min mening utgjør selve tyngden i "Bernhard Hvals forsnakkelser." Selve handlingen blir på mange måter en ramme som karakterene lever i.
Jeg har forstått at dette er et klassisk trekk ved Lars Saabye Christensen. Personlig føler jeg at boken drar litt ut: det blir en del gjentakelser. Samtidig gir dette leseren en mulighet til å utvikle et forhold til Bernhard Hval, og dermed skapes en høyst seriøs undertone i de ellers så komiske og pinlige sekvensene.
Jeg synes synd på Bernhard Hval, der han lever et liv som er på kanten av alle andres. Og han - av alle - får erfare at gode resultater på skole og universitet slett ikke alltid betyr at en får leve et godt liv.
Sist sett
