Bokelskere.no

Jo høyere forventninger, jo større fallhøyde :-)
Hell og lykke til oss begge!

Death Before Birth (DBB)

A pallid smile on the face of the sky.
A nightingale departs the wet earth
to start its day, looking for seeds to eat.
A drop of cold water falls from its beak
onto a lazy snail.

Everything is in motion:
the air, the branches on the trees.
An apple falls.

The sound of a drone
intrudes violently.
It fails to move on and
leave us alone for some seconds,
refuses to listen to music
or the whistling of birds.

People die,
Others are born.
For us,
the fear of dying before living
haunts us while we are still
in our mothers’ wombs.

Mosab Abu Toha

Things You May Find Hidden In My Ear - Poems from Gaza
City Lights Bookstore - San Francisco

Ha, ha, men så fikk jeg da tak i den jeg ønsket meg! Leste ikke hele tråden.
Takk - og god leselyst til deg også. Nei, jeg har ikke lest Christies doktor før.
Og du fikk tak i den du ønsket deg?

Bookis har flere eksemplarer av "Doktoren mister en pasient", på norsk.
Jeg har nettopp bestilt ett, siden jeg som deg lenge har vært på utkikk etter denne boken.
Lykke til!

Frå stogetrammen - skrev Tarjei Vesaas den siste sommeren han levde. Jeg opplever diktet som både vakkert og vemodig - skrevet av en dikter med en uvanlig god innsikt i både menneske og natur.

Frå stogetrammen

Skuggane sig innover sletta
som kjølige rolege venner
etter en steikande dag.

Vår hug er eit tagalt
skuggerike.
Og skuggane sig innover
med sine vennlege gåter
og si dimme bløming.

Dei første skuggespissane
når fram til
føtene våre.

Vi ser opp:
Er du alt der,
min mørke blom.

Tarjei Vesaas

Diktet er hentet fra Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - Liv og dikt i lag
Dikt og prosa satt saman av Olav Vesaas - Aschehoug 2003

I forbindelse med diktet skriver Olav Vesaas: «Dette diktet skreiv Tarjei Vesaas den siste sommaren han levde - kladden er datert 10.juni 1969. Han skjøna kva som skulle koma. Likevel slo han to dagar seinare til med eit nytt dikt, eit glad-dikt, sjølv om han såg «svarte krossar i solelden».
Olav Vesaas (f.1935) er sønn av Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas.

Jeg beklager at jeg roter til diskusjonstråden for Fuglane med to dikt, men fristelsen ble for stor.

Og…..han sier faktisk i samtalen at Tusten er et slags selvportrett. Fantastisk.

Må bekjenne at boken er ferdiglest. Var for vakker til å la ligge. Har søkt opp et intervju i NRK-arkivet med Mette Jansson. Fint bakteppe til boken.

Jeg er ikke noen dreven diktleser, men hennes dikt er så rett på sak og så vakre.

Vil sånn stort sett bare si hei til denne trofaste gjengen som fortsetter å bruke sida, for jeg har ikke vært innom her på lenge... har begynt å lese om igjen Robin Hobbs The Soldier Son-trilogien (kan ikke se at jeg noengang har fylt inn lesedato på dem). Er såvidt inn i den første. Har ikke tid! Hehe
Jeg har omsider begynt å skrive selv.

Den nye våren var kjærkommen! :)

Vakkert. Hun skrev dette i forbindelse med sin kjærlighet til Gisle Straume som hun ble kjæreste med i 1984. Hun ble jo enke i 1970.

Fin bok. Bare gode mennesker med gode intensjoner. Liker Mattis sine funderinger over naturen og livet. Tror Vesaas selv har sittet mye på en stein, som passer til det, og latt tankene få fritt spillerom.

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

S
I like to go to the beach and watch the sun as it sinks into the sea. She’s going to shine on nicer places, I think to myself.

My son’s name is Yazzan. He was born in 2015, or a year after the 2014 war. This is how we date things. Once he saw a swarm of clouds. He shouted, «Dad, some bombs. Watch out!» He thought the clouds were bomb smoke. Even nature confuses us.

Mosab Abu Toha

Things You My Find Hidden In My Ear - Poems from Gaza
City Light Bookstore

"The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius" er et essay av George Orwell som uttrykker sine meninger om situasjonen i krigstidens Storbritannia. Tittelen henspiller på de heraldiske tilhengerne som opptrer i Storbritannias kongelige våpenskjold. Essayet ble første gang publisert 19. februar 1941.
Den uttrykte hans mening om at det utdaterte britiske klassesystemet hemmet krigsinnsatsen, og at for å beseire Nazi-Tyskland trengte Storbritannia en sosialistisk revolusjon. Derfor, hevdet Orwell, var det å være sosialist og patriot ikke lenger antitetisk, men komplementært. Som et resultat ble "Løven og enhjørningen" et symbol på revolusjonen som ville skape en ny type sosialisme, en demokratisk "engelsk sosialisme" i motsetning til den undertrykkende sovjetiske totalitære kommunismen og også en ny form for "britiskhet", - en sosialisme frigjort fra imperiet og de dekadente gamle herskende klassene. Orwell spesifiserte at det revolusjonære regimet kunne holde på kongefamilien som et nasjonalt symbol, men ville feie bort resten av det britiske aristokratiet.
Fra Wikipedia

Du kan så si! :))

Boken var en forfriskende god satire som vi lo godt av. Humor som våpen! I kvinnegruppa jeg var med i heklet vi ph’er i smekre farger og ga bort til noen utvalgte, men responsen uteble. :)

Som årene går - snart femti år siden jeg leste Egalias døtre. :)

It happened that green and crazy summer when Frankie was twelve years old. This was the summer when for a long time she had not been a member. She belonged to no club and was a member of nothing in the world. Frankie had become an unjoined person who hung around in doorways, and she was afraid.

The Member of the Wedding by Carson McCullers