Team Tuva er en fin liten bok, delt opp i flere noveller. I hver novelle møter vi hovedpersonen, Tuva, gjennom forskjellige personers øyner. Presten som skal mekke tale til hennes mors begravelse, tannlegen, advokaten, fastlegen, en kåt snekker, personlig trener, en bankansatt og psykologen hennes.

Vi møter Tuva som et komplekst menneske - engstelig, stressa, deprimert og sliten, men like så mye spontan, begeistra, ærlig og direkte. Jeg synes Tuva er en karakter det er lett å bli litt glad i. Samtidig er det mye som forblir usagt. Her møter vi Tuva gjennom andres øyner. Vi får ikke med oss mye av den indre dialogen, følelsene hun holder skjult. Vi får riktignok små glimt av dem, men noe forblir en gåte. Det synes jeg ikke er en svakhet med boka, men det gir meg lyst til å bli kjent med Tuva!

Selv om Tuva er hovedpersonen mangler det ikke på andre karakterer å bli kjent med, både de som er våre øyner inn i boka og mennesker i deres liv. De fleste novellene starter med å gi oss et lite innblikk i livet til personene som møter Tuva. De er stort sett i roller der vi bare pleier å møte dem i en profesjonell kontekst, under tidspress og med lite rom for det menneskelige. Team Tuva minner oss litt på at også disse personene er mennesker, med et like komplekst privat-, tanke- og følelsesliv som det vi selv opplever hver dag.

Dette er definitivt ei bok jeg kan se for meg å lese igjen, eller som jeg lett kunne ønsket meg en oppfølger til!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så koselig, seier Tuva, og han høyrer at ho snufsar.
Er du lei deg, Tuva?
Eg er nesten alltid lei meg, seier ho, men dette synest eg er fint å tenke på, det gir liksom litt trøyst.
At eg dekkjer på, et og drikk av serviset eg fekk av deg?
Ja, fordi ..., setningane stoppar opp for henne.
... Fordi eg tenker på deg når eg dekkjer med serviset, spør han.
Ja, er det ikkje ... litt som å sitte til bords saman?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Du trur eg er redd for å bli sjuk, men det er tvert imot, det er ingenting eg heller vil! Eg har vore frisk heile livet - og no orkar eg ikkje meir! Eg er utsliten av å vere frisk. Eg vil berre legge meg ned i kvite laken, i eit luftig rom, og sove. Eg vil sove så lenge det er nødvendig å sove. Andre kan ta over oppgåvene mine, det er ikkje noko heksekunst, alle kan klare det: Passe ungane mine, gå på arbeid, lage mat. Eg er ikkje det minste bekymra. Eg vil enten sove eller døy, sa ho.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kamilla må alltid bruke lang tid på realitetane når ho snakkar med Tuva, som Tuva stort sett forheld seg til som irriterande hinder i livet sitt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Eg trudde vi var saman i eit langt over gjennomsnittet festleg lag, eg kjente glede og snakka fritt, men så - klart som lynet - forstod eg at eg var aleine blant dei. Og det gjekk opp for meg at det er den kjensla eg alltid har, det er sjølve livskjensla, men som eg klarer å gløyme i fellesskap med andre, eller i rus.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Her er bøkene jeg leser for årets leseutfordring hos Sarpsborg bibliotek.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.

Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.

Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.

Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.

Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.

Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.

Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"

En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.

Anbefales!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det hjelper ikke om man er rik, hvit, vakker eller kongelig når døden banker på døra. Vi havner alle i grava. Ja, døden er faktisk den aller mest demokratiske og antirasistiske oppfinnelsen i hele verden. Den er beundringsverdig rettferdig. Men har den noensinne fått noe heder for det? En medalje rundt halsen og rungende applaus? Nei.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Psykoanalysen handler om (jeg snakker ut fra et subjektiv «legmannsperspektiv») å se noe nytt i noe gammelt, og noe gammelt i noe nytt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Karin Johannisson skriver om hjemlengsel som en egen spesifikk følelse, i boka Nostalgia; en känslas historia.

[...] Følelsen av hjemlengsel, mener hun, kan være en strategi for å mestre ensomhet og utenforskap ved at man idealiserer det tapte «hjem», som en form for mental eskapisme.
Jeg tror muligens det er det far gjør. At lengselen hans handler mer om en lengsel etter en drøm enn etter en tapt virkelighet. Han hadde en svært vanskelig barndom. Men han lengter likevel tilbake til den. Til fantasien om den.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Han ønsket tilgivelse av meg. Men å tilgi ham? Det kan jeg ikke. Fordi det er ingenting å tilgi. [...] Fordi det er ingenting han har gjort mot meg som ikke andre kunne ha gjort mot meg. Og ikke jeg mot andre. Far er et menneske. Han er menneskelig. Og han våget å vise meg det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

De to gangene jeg har møtt far, har sorgen hans vist seg i ulike former og skikkelser. I sorg, gråt og kjærlighet, men også i sinne, bitterhet og som drama. Den siste måten han viser meg den på, er ved å ikke ta kontakt. Trekke seg unna. Bli ingen. For meg. For på den måten å lindre smerten. Hans. Min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kroppen min hadde satt ned foten. Det var som den ropte: «Hør på meg, ellers dreper jeg deg!»
Noe som gjør at jeg kan undre meg over om kroppen har en egen form for bisarr og kølsvart humor. Men nei. Kroppen er ikke som meg, satirisk og lattermild. Den er alltid dønn alvorlig. Språket ironiserer over kroppen, og kroppen svarer tilbake. Med magesår, eksem, urinveisinfeksjon, hjertebetennelse, tanngnissing og tett nese. Kroppen har ikke selvironi, fordi den mangler ord. Sykdommer er aldri ment å bli fortolket som vitser. Selv ikke en teit, liten fis er ment som en spøk, fra kroppens side. Kroppen ber standhaftig om å bli tatt seriøst. Og hvis man ikke bryr seg om den, tar den blodhevn.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Så lenge min far finst, finst Gud. Det er vanskelegast å gi slepp på det ein ikkje trur på, slår det meg, for då slepper eg taket i noko som har vore alt for dei eg er glad i. Som om eg tar farvel for alltid. Er det det ein må?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du hadde blitt med meg om eg hadde spurt. Men eg spurde ikkje. Ville det likevel. Vil at ting skal skje utan at eg spør, vil at noko skal opne seg og berre bli til utan at eg set det i scene.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er ikkje så lett å snakke fint om dei mindre gode, dei ufølsame eller valdelege, men far min forsvarte alltid den døde mot ein taus, og ikkje alltid så taus, domstol.

Det var som om han ville kle den døde inn i eit slags forsonande lys. Det er ikkje opp til oss å dømme. Om ein mann som elles fekk få godord, las eg: «Vi skal hugse på at han sjølv hadde vakse opp med harde ord.» Han skulda på alkoholen som ei farleg kraft, men sa at det på innsida fanst eit kjenslevart hjarte, noko finsleg og reint. Han kunne snakke varsamt om den typen sår som folk ber i einsemd, og som gier dei vanskelege å komme inn på.

Dette at vi fanst i ein samanheng av meining, verka oppkvikkande på forsamlinga. Kvar og ein står vi i ein samanheng av meining, gjentok han i tale etter tale.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Alt eg tar på, har ho tatt på.
[...] No når ho er borte, bur ho liksom inne i alle små ting.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vi ser bort på Maria, som har kurra seg godt nedi fanget til onkel, som er klar til å lese ho i senk. Kven kjem ho til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Lisbeth Marie UvaagDemeterKirsten LundTanteMamiegretemorTor-Arne JensenmgeTone HTheaINA TORNESJanne Kristin HøylandArne SjønnesenVannflaskeRonnyIreneleserSolveigTuridmajaInger-LiseEivind  VaksvikToveBertyPiippokattaDaniel S.EvaCarine OlsrødAvaEileen BørresenReadninggirl30Kjell PsveinSissel ElisabethStig TLinda NyrudMarianne_BenteHilde H HelsethKristofferNorahLene AndresenAstrid Terese Bjorland Skjeggerud