Bokelskere.no

Jeg skriver slik jeg ville drømme, om jeg ville drømme.

De to-tre setningene sammenfatter noe som ikke er til å forstå. De bestemmer seg for et eneste øyeblikk, et snøfalløyeblikk. De kaster resten over bord. Gir avkall. Skriving imiterer liv, ting som forsvinner, men hele tiden noe som blir igjen, blir uskarpt, bilder som slukner.

Det kan være at du ikke ser mennesker et halvt liv, så ser du dem igjen og kobler deg på der du sluttet sist, du fortsetter ganske enkelt - virkelig, det gjør du. Årene mellom møtene spiller ingen rolle, menneskene fortsetter å skrive seg inn i livet ditt, om du ser dem eller ikke - helt det samme.