Bokelskere.no

Alt skal bombes, tenker jeg. All infrastruktur skal ødelegges. Dette handler ikke om å bruke proporsjonale militære midler for å nedkjempe en militær motstander. Det er selve det palestinske samfunnet, infrastrukturen, spor av statsdannelse, som skal ødelegges.

Den israelske hærens krigføring, beleiring og utenomrettslige henrettelser blir aldri gransket av utenforstående og uavhengige institusjoner eller internasjonale rettsinstanser. Selv de groveste overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen passerer uten konsekvenser.

Følelsen av hjelpeløshet i møtet med systematisk, kynisk planlagt og gjentatt ødeleggelse av barns liv og levekår, gjør meg forferdelig opprørt. At det er organisert av en stat som kaller seg "det eneste demokratiet i Midtøsten" og beskylder andre for terrorisme, gjør det ikke mindre provoserende.

Staten Israel vil knekke motstandsviljen i det palestinske folket for så å kunne fordrive dem.
Derfor er sivilbefolkningen målet.

Svaret kom først i mai 2012, tre år etter massakren. Den israelske hæren både gransket og frikjente seg selv.

Han skriker enda mer. Han vil ikke ha maske. Han har panikk. Vi vet ikke hvor foreldrene er. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi vet ikke hva han har sett. Vi vet bare at han har store skader og er fullstendig utrøstelig.
Jeg gir ham en dose smertestillende ketamin dypt i låret og ber sykepleieren forberede tube, sug og laryngoskop.
Jeg skjelver, men jeg er ikke redd.

Det begynner å gå opp for meg at både helseinstitusjoner og flyktningleire denne gangen er direkte mål for israelske angrep.

Stopp bombingen, bryt blokaden av Gaza, avslutt okkupasjonen av Palestina.

Ingen lege eller helsearbeider, intet medisinsk system, uansett hvor bra, kan klare å tørke opp av gulvet elvene av blod som renner etter den israelske krigsmaskinen.

Likestill ikke offer og undertrykker, okkupant og okkupert.