Bokelskere.no

Livet var planløst og tilfeldig, men uavvendelig. Teoretisk sett var alt mulig. Men i praksis ingenting. Man utmalte seg noe. Og så var det likevel akkurat det samme hver dag. Situasjonsbestemt. Situasjonsbestemmende. At det alltid tok så lang tid før noe forandret seg. Og når noe faktisk forandret seg, da var det også galt. Da gikk alt altfor fort.

Mennesket var et tosidig dyr. To øyne, ett hjerte. Dyr med virvelsøyle, men uten ryggrad.

Hun var et levende bevis på at mennesket ikke var forskjellig fra dyr i kraft av fornuft, men i kraft av en demonstrativ taleferdighet.

Han bøyde seg, kjælte med katten og løftet opp noe. En rusten skrue. Han veide den et øyeblikk, kastet den i været, fanget den igjen og åpnet hånden. Åh, den kan brukes en gang til, ser du. Han puttet den i lomma på de slitte olabuksene. Han var tilfreds. Dagen var reddet. Han hadde gjort en god fangst som han ville slepe med seg inn i hiet sitt, inn til de andre tingene man kunne bruke om igjen en eller annen gang. Reservelagret hans. Et reserveliv. Heldiggrisen Hans. Stakkars jævel.

Hun kjente dem alle sammen. Hun gjennomskuet dem øyeblikkelig. Elever som disse hadde hun hatt haugevis av, klassevis, år etter år. De behøvde ikke innbille seg at de var spesielle. Det var ingen overraskelser. Besetningen ble bare skiftet ut. Hvem sto på rollelisten denne gangen? Et blikk på klassekartet var nok. Benevnelsen var alt. Hver organisme hadde et kallenavn og et familienavn: Art. Slekt. Orden. Klasse. Men i første omgang ville hun bare merke seg fornavnene.