Bokelskere.no

Hun sendte speilbildet sitt et svakt smil. Etter alle disse årene da hun hadde vært lidenskapelig krevende, triumferende rolig og intenst lykkelig, kom hun kanskje til å bli som så mange andre, en resignert kvinne.

-Og så er det en gjensidighet mellom oss, sa Pierre.
-Hva mener du?
-I det øyeblikket du anerkjenner min bevissthet, vet du at jeg også anerkjenner din. Det forandrer alt.
-Kanskje, sa Françoise. Hun så perpleks ned i glasset. Kort sagt, det er det som er vennskap: Enhver gir avkall på sin egen fortrinnsrett.
Men hvis en av de to nekter å gi avkall på den?
-I det tifellet er vennskap umulig, sa Pierre.

Nei, hun kom til å si nei. Av alle sine anspente krefter kom hun til å si nei; og Pierre kom til å høre på henne.
Françoise følte at noe ga etter i henne, noe kantret: Det kom til å bli lett å få Pierre til å gi avkall på denne reisen, han hadde ikke så voldsomt lyst; men hva så? Hva ville det tjene til? Det som var beklemmende, var at han ikke hadde motsatt seg planen av seg selv; satte han så liten pris på sitt verk? Var han allerede gått fra forvirring til fullstendig likegyldighet? Det var meningsløst å påtvinge ham et vrengebilde av en tro han ikke lenger hadde; hva skulle det tjene til å ønske noe for ham, hvis det var uten hans vilje, ja, til og med mot hans vilje? De avgjørelsene Françoise forventet av ham, skulle være frivillige; hele hennes lykke hvilte på Pierres frie vilje, og det var nettopp den hun ikke hadde noen makt over.