Bokelskere.no

Man fødes naken og dør tomhendt. I mellomtiden må man leve.

Han var øyne med smilerynker. En blid munn og mild taushet hun pleide å rulle seg i som barn.

Skogsamene kom til å leve nær nybrottsfolkene. De ryddet seg plass side om side med dem . Lært å plante og dyrke. Snakket svensk. Langsomt forsvant deres eget språk. Direktivene var statens, samisk var farlig og ble forbudt, men kanskje var det overilet i disse traktene. De ble bofaste, la bort koftene og pratet svensk. Det måtte til. Men sjelen, hva gjorde man med den? Forsøkte man å ta vare på den som min morfar, som holdt fast på sove ute? Som forbannet lønnsslvariet og syntes han var et dyr i bur når han hver dag trasket til jobben? Eller stappet man den sammen med skohøy i fottøyet, så hvert skritt minte en om hvor man hvor man kommer fra? Eller bevarte man den i de kjærlig kledde barna i pels og vevde bånd med røde og blå luer på hodet? Det er vanskelig å vite. For et sted på veien døde vi, vi etterkommere med lik usalige ånder streifer over markene for å finne et sted vi kan kalle vårt. Uvelkomne, oversette, Usynlige.

Man tror at livet skal gi svarene, men kanskje det er tvert imot. Livet serverer løgnene som man siden må forsøke å gjennomskue.