Helt fra han var barn hadde Jurij Andrejevitsj vært glad i å se skog som gjennomskinnes av den nedgående sol. I slike øyeblikk var det likesom han selv også slapp gjennom seg disse søyler av lys. Det var likesom den levende ånds gave strømmet inn i hans bryst, gjennomtrengte hele hans vesen og kom ut som to vinger under skulderbladene. Den grunnleggende karaktertype, som utformes hos hver enkelt i hans barndom og ungdom, og stort sett hele livet igjennom fortsetter å være hans indre ansikt, hans personlighet, våknet i ham i hele sin opprinnelige styrke og tvang naturen, skogen, aftenrøden og alt annet som var synlig, til å forvandle seg til et like opprinnelig og like altomfattende bilde av en pike. – Lara! – halvt hvisket, halvt tenkte han, mens han med lukkede øyne henvendte seg til hele sitt liv, til hele Guds jord, til hele den solbeskinte flaten som lå utbredt foran ham.
Sist sett
