Bokelskere.no

Som barn kunne jeg bare gjette på den veldige avstanden mellom deres brennende ønske om å reparere verden og måten de fiklet med hattebremmen på når man bød dem på et glass te, eller den fryktelige forlegenheten som fikk dem til å rødme når mor bøyde seg ( bare litt) for å ha sukker i teen deres, og den beskjedne halsutringningen hennes videt seg ut ørlite grann: de klossete fingrene deres som så gjerne skulle ha smøget seg inn der og sluttet med å være fingre.