så jeg var den bedrevidende mod bedre viden
og den løgnagtige i sandhedens time

Jeg bærer troen som tvivlen
tvivler på troen og tror på tvivlen

Ord er vel og bra, Marcus. Men ikke skriv for å bli lest: Skriv for å bli hørt.

Skriving er det ukjente. Før man skriver vet man ingenting om det man kommer til å skrive. Og det er man fullstendig klar over.

Å skrive er også å ikke snakke. Det er å være taus. Det er å skrike uten lyd.

"Vi gör vad som helst för att slippa känna oss ensamma".

"(Men) jag tror inte att så många av oss är immuna mot att lockas in i grupper där den som slutar tänka kritisk belönas med den underbara känslan av samhörighet"

I'd read somewhere that if you want to make people pay attention to what you're saying, you don't raise your voice but lower it: this is what really commands attention.

"- Forfattar Stefan Heym sa at DDR ein dag kjem til å bli ein fotnote i historia. Men vi er mange som levde størsteparten av livet vårt i denne fotnoten, seier (Lothar) de Maizière."

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Paradokset er at bruken av spørjeteikn eksploderer i ei tid då Stortinget sjeldan har hatt betre føresetnader og rikare høve til å setje fleire punktum.

Over tid og på sikt kjem det som skjer, og korleis det går, neppe til å vera lausrive frå dygdene, eigenskapane og kvaliteten til dei folkevalde utvalde. Det seier seg sjølv. Det lyt likevel seiast.

Most of what i know about writing fiction i learned by running every day.

I think certain types of processes don't allow for any variation. If you have to be part of that process, all you can do is transform - or perhaps distort - yourself through that persistent repetition, and make that process a part of your own personiality.

The email, for no reason Herman can articulate, upsets him. He sees no reason to write back, and perhaps that is why.

It is not that there is no difference between men and women; it is how much difference that difference makes, and how we choose to frame it.

Time confounds us, doesn`t it? The physicists know how to play with it, but the rest of us must make due with a speeding present that becomes an uncertain past and, however jumbled that past may be in our heads, we are always moving inexorably toward an end. In our minds, however, shile we are still alive and our brains can still make connections, we may leap from childhood to middle age and back again and loot from any time we choose, a savory tidbit here and a sour one there. It can never return as it was, only as a later incarnation."