"Jeg kom til verden under Têt-offensiven, en av de første dagene i det nye apens år, mens de lange strengene med vimpler som var hengt opp foran husene blandet seg med smatrende maskingeværild i en eksplosjon av lyd og farge. Jeg så dagens lys i Saigon, der fragmenter av vimpler som var sprengt i tusen biter, farget jorden rød som et dryss av kirsebærblomster, eller som blodet fra to millioner oppmarsjerte soldater spredt ut over byer og landsbyer i et Vietnam som var splittet i to. Jeg ble født under en mørk himmel sprakende av fyrverkeri, prydet med lysende girlander, gjennomskåret av raketter og granater. Min fødsel var en erstatning for tapte liv. Mitt livs bestemmelse var å være en fortsettelse av min mors." Ru

Hva er det som gjør at en at bok skiller seg ut, definerer sjangeren, sub-sjangeren eller sub-sub-sjangeren sin i kort periode eller for alltid? (Det siste hender sjeldent, men det første skjer ofte og er alltid knyttet til bokas suksess og plassering på bestselgerlista)

Da den britiske forfatteren Lee Child ble spurt dette og da særlig i tilknytning til suksessen til Stig Larssons Millenium-trilogi, sa han at en bok er avhengig av en it-faktor, noe ekstra som hever den de nødvendige millimeterne over konkurrentene. Og i Stig Larssons bøker, var it-faktoren forfatterens død og krangelen mellom Larssons familie og hans samboer. Sa Child.

Child setter kanskje ting på spissen her, men så er han også en forfatter som mener at en bok først blir en bok i møtet med en leser, at PR- god eller dårlig- er viktig for at en bok skal nå så mange som mulig og at såkalte litterære bøker og forfattere er og alltid har vært gratispassasjerer på båten til populærlitteraturen.

Hvilket bringer oss til Kim Thúys «Ru», fra 2011. I likhet med andre bøker som har fått stor oppmerksomhet i de siste årene, handler Thúys bok om båtflyktninger. Men hennes delvis selvbiografiske bok vietnamesiske flyktninger og ikke afrikanske. Den veksler mellom en nåtid hvor hovedpersonen er en vellykket kvinne i trettiårene og tiden både før og etter krigen i Vietnam da vår heltinne var barn.

Boka inneholder lidelse og død, tilfeldig og villet grusomhet som ikke står tilbake for noe i f.eks. «Ikke si at du er redd», «I havet er det krokodiller» og «Håp og andre farer». Og likevel har boka ikke fått noe i nærheten av den samme oppmerksomheten som de nevnte bøkene.

Er det fordi «Ru» er episodisk og veksler mellom fortiden og fremtiden? Er det fordi den lar oss få vite at de fleste av karakterene ikke bare overlevde elendighetene? Eller skyldes det at boka forteller en håpefull historie hvor mennesker som var så utsultet at de f.eks. ikke maktet å kravle like energisk som åtte måneder gammelt barn, overlevde og ble lærer ved Princeton University?

Hva årsaken enn er, er det ingen tvil hos meg om at «Ru» er den mest velskrevne, mest poetiske og mest billedrike. Gjennom små, konsise og anekdotiske erindringsbilder forteller Thúy på en utsøkt måte om Vietnam og mange vietnameseres skjebne i de hendelsesrike tre tiårene mellom 1968 og 2009.

Det er en spennende og interessant historie. Det eneste minuset jeg kan komme på- og dette er bare pirking- er at Thúys blikk og penn tilhører elitens.

Hennes familie er rike og privilegerte; de har flere kokker og hjemmehjelpere, barna lærer fremmedspråk, kvinnene bestiller klær fra Paris og mennene-fedrene og onklene- er prominente skikkelser i landets politikk.

Men bare inntil kommunistene tar over landet, konfiskerer deres hus, riste dem løs fra sin privilegerte trone og hiver minst én av dem i indoktrineringsleir.

Ellers er det ingenting å si på «Ru». Eksepsjonell liten bok.

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13)

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.