Robb Bell er en utrolig god forteller og har en engasjerende måte å skrive på som er lett og lese, lett og forstå og lett og la seg rive med av. Det er lett å like svarene, men er de rett å like?

Dessverre så gjør det at han heller ikke skriver så veldig teologisk korrekt og abstraherer bort mange av de viktige tingene i bibelen. Temaene han tar opp i boken er skrevet om i bibelen mye mer enn det han prøver å formidle, og ikke minst hele kirkehistorien forkynner om at bibelens historie er mye større enn det Rob Bell får det til å være - selv om de ikke er så annerledes enn det vi hører om i kirken til vanlig.

Har du lest denne boken og føler den var skikkelig bra og bibelsk, så bør du lese blant annet bøkene "erasing hell" av Francis Chan (som forklarer litt mer rundt Rob Bell, og Universalismens, sitt syn om helvete og tanken om at alle kan bli frelst) og "God Wins" av Mark Galli som gir et mer helhetlig, ortodoks og rett svar på de mange vanselige spørsmålene som Robb Bell spør og gir et relativt overfladisk og ofte feilaktig svar til i sin bok.

I utgangspunktet ville jeg gi et bedre terningkast til boken fordi jeg ble engasjert. Jeg elsket at Rob Bell stilte spørsmål og gikk i gang med å svare på spørsmålene på den måten han gjorde - men Jeg måtte justere ned karakteren noe etter hvert som jeg lot budskapet synke og leste i bøkene til Chan og Galli om hvor mye Robb Bell faktisk ikke tar opp, hvor mye som ikke er egentlig bibelsk som han vil ha det til, og hvordan de gode nyhetene er mye bedre enn det Bell vil ha oss til å tro.

Hans Eskil er en en venn av meg og har nylig skrevet en bok der han tar for seg introvert begrepet i lys av menighet og ikke minst «Frelst» debatten som han deltok i med bakgrunn i sin erfaring i Jesus Revolution Army. Jeg selv er både introvert og har ikke bare fulgt debatten, men var også en observatør på sidelinjen på den tiden da JRA slo seg løs i Norge, så føler en viss nærhet til inneholdet i boken. Jeg er også fra før av kjent med mye av bakgrunnsmaterialet som blir brukt noe som gjør boken ekstra treffende for meg. I tillegg kjenner jeg eller kjenner til mange av personene som er nevnt og intervjuet.

Jeg er noe usikker hvor godt boken fungerer for mange andre. Den inneholder en god introduksjon til det å være introvert og ekstrovert, men fungerer ikke som helhet til det. Den har en veldig god diskusjon rundt introverte i menighetssammenheng, men her faller de menighetsfremmede noe utenfor. Og så er den innimellom veldig personlig, noe som kommer litt vel i kontrast med den ellers generelle tilnærmingen. Dette er såklart sydd sammen med en rød tråd og tematikk, men kan føles noe oppstykket. Som helhet treffer boken dermed ikke veldig bredt, men til gjengjeld er det en veldig etterlengtet tilskudd for det norske publikum og norske forhold. Den passer godt som en del opplæring av medarbeidere i kirke og til og med som en bok til å supplere studier. Hans Eskil treffer nemlig godt med å gi nye perspektiver og gir et sterkt og ikke minst et veldig personlig vitnesbyrd der mange kan kjenne seg igjen i. Det er uansett en bok jeg tror er verd å ta en sjanse på om selv bare noe av tematikken treffer(for det er en godt skrevet bok som det er lagt mye arbeid i), og derfor er den også aktuell for mange fler enn den perfekte målgruppen som jeg nå tilfeldigvis havner under. Her er det mye å hente, og en god del å lære.

Dette er i bunn og grunn en veldig god bok med mye bra observasjoner, men den er til tider ganske tung å lese. Noen kapitler er helt utmerkede, spesielt der hun går inn på det ondes problem men også der hun på sitt beste forklarer treeigheten. Hele boken handler om Guds skapervirksomhet, og hun sammenligner denne med en forfatters reise fra ide til den havner hos en leser. To av kapitlene holdt til terningskast 6 og er forsåvidt verdt hele boken, et par til 5 og resten til 4. Alt i alt en meget sterk 4. Mye av det andre falt litt mellom to stoler - fult mulig på grunn av et noe vanskelig språk men også fordi hun innimellom går ganske ned i detalj i et litterært felt jeg ikke er veldig godt bevandret i.

Dorothy L. Sayers kan sammenlignes med C. S. Lewis, som hun ofte i denne boken referer til - men hun når ikke alltid helt opp til den samme kvaliteten selv om hun har mye visdom.

Det tok meg veldig lang tid å fullføre boken - for makan til mye tull som står i en bok skal man lete lenge etter. Nå kan det høres ut som at jeg forkaster alt uten grunn, men det er flere gode grunner til å gjøre det når det komme til denne boken. Jeg leste den hovedsakelig for å bli kjent med argumentene rundt Jesus myten, og der gir den en grei innsikt i tankegangen men noe sterkt bidrag til å forfremme teorien og føre bevis for den er dette ikke.

Argumentene er svake. Teoriene mange. Konklusjonene forhåndsdefinerte. Plukk og miks av alt mellom himmel og jord av skrifter innblandet med egne tolkninger og lite vitenskapelig innsikt. Motstridende påstander, usikre kilder, bastante påstander om ting uten veldig godt grunnlag og store trossprang for å få teoriene til å henge sammen.

Forfatterne har helt klart lest mye, og kan dermed virke opplyste innenfor feltet sitt, men de tar altfor mye svada for god fisk - og mye som de burde lagt mer vekt på som de forkaster lett som dårlig fisk. Det virker som at de har skummet gjennom kildene sine, markert alt de er enige i med gul tusj - for så å implementere disse sammen med deres teorier inn mellom to permer.

For bedre, ryddigere, grundigere og mer vitenskapelige argumenter for Jesus myte teoriene - sjekk heller ut bøkene til Richard Carrier - de tror jeg er mye bedre basert på det inntrykket jeg har av ham.

Boken går veldig detaljert inn og svarer på argumentene som Richard Dawkins fremstiller i "The God Delusion" - men boken er mer enn bare svar til Dawkins, den gir et godt svar til mange av påstandene og oppfattelsene som blir presentert av nyateister. En god del bra materiale sammen med god research gjør denne boken til en viktig bok for de som strever med hva de skal si til en nyateist eller som har gjort seg bekjent med synspunktene fra det holdet, men synes boken blir noe masete i lengden når Davidsen for hundrende gang må understreke Dawkins dårlige research eller feil metoder med nye kreative ordvalg.