Bokelskere.no

Rishøi bruker den samme formelen igjen og igjen, men det er så forbasket godt gjort at det er umulig å ikke la seg bevege - selv om du aner hva som kommer.

Intensiteten, fortvilelsen og troverdigheten lodder dypere og dypere for hver novelle, og til slutt sitter du forsvarsløs igjen, på tross av at du vet forløsningen venter. Hvilket gjør det hele bare enda mer sårt.

Novellekunst definert.

Nå har jeg begynt på bok 2, og det har gått opp for meg at Knausgård må ha lest Tolstoj. Klart han har, tenker på den gamle generalen i Krig og fred som tenkte så omfattende om krigens vesen. Jeg kan godt like Knausgård, hans selvopptatthet er sosial. Tror kanskje at Tolstoj var av samme sort. De blir overmannet av andre mennesker, og holder ikke den profesjonelle distansen som det ikke blir kunst av. De bryr seg, dette kan bli kjærlighet.

Du skal få et dikt jeg har skrevet selv:

Kjærlighet har (for) mange ord

Ordene floker seg ivrig i

frontallappen

sammenvevde meninger

konkurrerer om munnens gunst

går rettvinklet fra meg

språkneuroner

sier hjertet til hjernen

Illustrerte barnebøker for 4-6 år. Nokre på fransk og engelsk.

Jeg vil veldig gjerne like denne boken, men gir den nå opp for andre gang. Årsaken er mye av det samme som er sagt over. Etter et par hundre sider er jeg lei, og ikke spesielt nysjerrig på fortsettelsen. Jeg har forsåvidt ingen innvending mot at boken er todelt, men den burde vel vært redigert mye strammere? Forfatteren er raus med melankolske dialoger, noe som ikke fungerer så bra, ettersom jeg ikke er blitt spesielt engasjert i fortellerens følelsesliv eller videre skjebne. Det er mange godbiter i språket, men det er ikke så bra at det forsvarer å skrive en så "ineffektiv" roman. Til tross for hoppene i tid oppfatter jeg handlingen som noe monoton, og først og fremst er den altfor, altfor lang.

Det kan godt hende det dukker opp en bærende idé som vil gjøre det mer interessant lenger ut i handlingen, men da sitter denne troløse leser forlengst med snuten i en annen bok.

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Jeg leste ferdig bok 3 i går og synes kanskje dette er den av bøkene som har gitt meg minst til nå. Den er ikke svak, og den er ikke dårlig, den er heller god, men de to foregående bøkene var veldig bra, synes jeg, og bok 3 lever ikke helt opp til dem. Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at den bare tar for seg barndommen, og var det ikke nok barndom i bok 1? Det føles i alle fall som at det blir en del repetisjon. Ja vel, så hadde han en knusende far. Ja vel, så liker han musikk og er glad i å lese. Kort oppsummert er barnet Karl Ove en lesehest, glad i musikk og klær og en skikkelig sippeguri. Det er som om tårene spretter ut av boksidene.

Formen er nokså rett fram. Vekslingen i tid som funker godt i både bok 1 og bok 2, er helt borte her. Her får vi presentert Karl Oves Tromøya-barndom fra a til å, fra han er baby til han er tretten. Jeg savner litt mer fraspark, eller er jeg i overkant krevende her? Han gjør en ok barndomsskildring, der synsvinkelen ligger hos barnet, men her har han sterk konkurranse fra andre forfattere det siste tiåret som har gode barndomsskildringer. Jeg kan nevne Sigmund Løvåsen og hans ”Nyryddinga”, Tore Renbergs ”Kompani Orheim”, Mirjam Kristensens debutbok ”De som er ute i regnværet”, Håvard Syvertsens ”I lyset” og Ingeborg Arvolas ”Forsiktig glass”.

I både bok 1 og bok 2 klarer han å sette sin samtid i relieff og si noe vesentlig om den. Det gjelder måten han tar for seg relasjoner til andre mennesker, kjæresteforhold, den brølende 1800-tallsmannen, betraktninger rundt kunst osv. Når han setter det hverdagslige livet inn i dette, blir det stor litteratur, og jeg får sporenstreks lyst til plassere ham som en de store sammen med Solstad. (Uten sammenligning for øvrig – det kan godt hende han kan sammenlignes med Solstad altså, men det har jeg ikke funnet ut av ennå.) Dette savner jeg altså i bok 3.

Imidlertid har jeg en fornemmelse av at det er litt tidlig å felle en dom over bok 3, all den tid det er tre bøker igjen å lese, og disse seks bøkene skal igjen vurderes som ett verk. Jeg utelukker ikke at jeg må spise i meg ordene etter at alle seks bøkene er lest. I så fall sitter jeg klar med kniv og gaffel.

Mye ståhei omkring merkelapper og utlevering når det gjelder dise bøkene. Jeg synes ”prosjektet” er glimrende, og jeg bryr meg egentlig ikke om hvor selvbiografisk eller utleverende eller nyskapende det er, så lenge det gjør sin virkning på meg. Og ansvar og rettssaker overlater jeg med lett hjerte til Knausgård selv. Er enig med Kjærstad i at hvor interessant det er hvorvidt jeg-personen likte fisk som barn eller ei, er veldig avhengig av nettopp hvor selvbiografisk det er. Men det er ikke slike ting som gjør at jeg liker bøkene. Heller ikke betydningen av subjektiv og/eller fordreid hukommelse, som det har vært skrevet mye om, er viktig for meg. Språket hans (som innimellom irriterer meg) er også underordnet. For meg er dette her bøker som skildrer tanker og opplevelser, og virkningen av disse. Som sådan er bøkene fantastiske. Helt uavhengig (for meg) om det er ekte eller oppdiktede opplevelser. Og jo mer som er oppdiktet, jo mer imponert er jeg. For nærmere en forfatter/person, og nærmere meg selv har jeg sjeldent følt meg. Og det er ikke fordi Knausgård og jeg er like. Men han vekker døde og glemte tanker og minner hos meg, og gjør de jeg ikke kjenner igjen levende. Det er akkurat det jeg leter etter i bøker. Og forholdet til faren er jo kjempespennende, enten faren er død eller levende, falsk, ekte, karikert, eller kun en symbolsk kraft i hovedpersonens anstrengende møte med verden. Kort sagt, jeg gir litt blaffen, så lenge jeg blir så til de grader engasjert. Helene Uri skulle lese bøkene som om Saabye Christensen hadde skrevet dem. Hvorfor det? Det må være fordi hun kun er interessert i å vurdere ”prosjektet” og ”gimmicken”. Det er kanskje viktigere for henne enn å ta dette innover seg slik forfatteren vil vi skal ha det. Synd for henne. Men ikke så veldig. Noen få passasjer vil kanskje miste verdi, men resten tror jeg fortsatt er like imponerende.

Takk for invitten til blogg; og det ga meg null lyst til å gå igang med Knausgårds prosjekt. Så klart kontrakten må brytes - ellers oppstår ikke selvskrivingens magi (eller det den kan inneha av magi). Det er jo også noe ved menneskelivet: "Det første målet er å bli noe selv; det største er å være noe for andre". Hvordan se det siste selv, eller si noe om det uten at det blir flaut, ullent og ja ... Det krever en god selvskriver det!

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine da jeg leste dette alle gangene det ble gjentatt i boken, så jeg gjorde begge deler.

Jeg har hatt fantastiske dager i det knausgårdske univers. Kan ikke huske sist jeg ble så oppslukt av en bok. Jeg synes andre bok er bedre enn den første. Knausgård skriver utrolig godt og kan løfte selv den mest trivielle hendelse opp på et høyt litterært nivå. Underlig nok blir teksten nesten mer allmenngyldig jo mer privat han blir. Hans beskrivelser av menneskesinnets og relasjoners mørkere sider er suggererende lesning. Jeg synes absolutt han lykkes med sitt prosjekt og gleder meg til å kunne gå i gang med tredje bok. Fortsatt spent på om han kan holde nivået gjennom seks bøker.

http://www.dagsavisen.no/kultur/article449894.ece

Las "Jeg forbanner..." for trekvart år sidan. Det som sit att: sårheita, kjensla av at noko er for seint.

Eg kan ikkje tenkja på den boka utan at desse følelsane kjem opp att, det er nesten fysisk.

Jeg likte begge bøkene. Men så er jeg også uhelbredelig ukritisk til alt som er godt skrevet. Hvorfor jeg likte "elva"? Jeg siterer meg sjøl fra en annen tråd:

Jeg beundrer Per Pettersons evne til å skrive med dempet røst, om viktige ting, uten å bli pompøs, uten å fjerne seg fra sin posisjon som forfatter: Med begge beina plantet i hverdagen. For meg handler "Jeg forbanner tidens elv" om hvordan våre tilsynelatende uvesentlige valg i hverdagen, er med på å forme livet vårt. Valgene vi gjør, er ugjenkallelige, og tida drar oss uansett videre, uten at vi kan gjøre noe med det. Eller kanskje vi kan likevel.

Boka skapte til tross for sin stillferdighet en uro i meg. Skulle jeg gjort ting annerledes?

Ellevilt, rystende, skamløst god litteratur. Aiaiai. De som ikke leser bøker har ikke noe liv.

Jeg synes det er trist at så lite av La Comedie Humaine er oversatt til norsk. Aschehoug gjorde en raptus for noen år siden, Solum har gitt ut noe, men det er en bråte sentrale titler som mangler, og blant land vi kan sammenligne oss med, ligger vi dårlig an mht Balzac. Men, denne er fin. Balzac var en rev på kortformatet, og etter hva jeg kan skjønne er to av de beste novellene hans samlet i et bind her: Sarrasine og Gobseck, begge skrevet i 1830, da franskmannen var 31 år. Sarrasine er en gotisk studie i skjønnhet og alderdom, mens Gobseck er en like gotisk studie i griskhet. Tittelen på sistnevnte henviser til hovedpersonen, som er en av de store grådige i europeisk litteratur, fullt på høyde med sånne festlige pengeglade folk som Dickens' Scrooge, Balzacs egen Grandet eller Dostojevskijs pantelånerske, kanskje også deres forfader? Et av Balzacs fremste adelstrekk er evnen hans til karaktertegning, og i begge disse novellene får han boltret seg som verst. Her er Gobseck: "Han innkrevde selv sine penger og hastet rundt i Paris på sine tynne ben som en hjort." Eller: "Han var som et slags maskin-menneske som ble trukket opp mens han sov."