Ivar Nørve gir hørbart liv til "Engelens spill" - så avgjort. "Vindens skygge" blir imidlertid lest utrolig godt av Kai Remlov.

Hva med Neal Stephenson sin "Cryptonomicon"? Ikke nær fremtid, men absolutt både tech og thriller.

"Ready Player One", Clines debutroman, var en heidundrende scifi-nostalgifest der mer eller mindre sære fenomener på 80-tallet sto sentralt. Den var usedvanlig underholdende. Forventningene til oppfølgeren "Armada" er naturlig nok store, og Cline skuffer neppe blodfansen med denne stjernekrigvarianten. Skillet mellom oppriktig hyllest og rent tyveri fra store fenomener i populærkulturen er av og til vanskelig å få øye på, men Cline leverer nok avvæpnende sjarm til at han slipper unna med det meste.

Kort oppsummert: Nerdene redder verden (igjen). 19 år gamle Zack Lightman er blant verdens ypperste i dataspillet "Armada". En helt vanlig skoledag kikker han ut vinduet og oppdager et romskip (jada...). Etter få sider avsløres det at alle filmene, bøkene og tv-seriene om nettopp utenomjordiske angrep og stjernekriger egentlig har vært en måte å forberede verden på the real thing. Søkt? Joda. Men på tross av slurvete språk og generell sleivete stil blir det ganske så spennende.

Du trenger ikke være skolert i 80-talls science fiction og dataspill for å ha glede av denne boken, men jeg måtte slå opp en hel del sitater og henvisninger. Sitater og henvisninger som StarTrek- og StarWars-fansen sikkert tar uten problemer.

Noen dypere mening eller budskap finnes ikke. Det eneste boken leverer er mye moro. Og det er jo lov. Blant de mer interessante teoriene er denne om hvorfor eventuelle romvesener angriper Jorden: "Maybe they seeded life on Earth millions of years ago, and now they're here to punish us for turning out to be such a lame species and inventing reality TV and shit?"

Cline leverer altså varene, men det spørs om han ikke må bevege seg et stykke bort fra nostalgien i de kommende bøkene dersom han skal bli noe annet enn en artig parentes i scifi-historien.

PS:
Musikken har også denne gangen en sentral rolle. Det henvises stadig vekk til spillelisten "Raid the Arcade". Den 80-tallstunge spillelisten har jeg gjenskapt i Spotify

Hm. Noen av mine beste "litterære opplevelser" har jeg hatt når jeg er blitt lest for / har lest høyt for noen. Med bøker jeg ikke har lest, har jeg hatt fantastiske opplevelser ved å høre dem som lydbøker lest av en god oppleser. Og jeg har opplevd at bøker jeg har lest gir en helt annen, men til tider minst like fantastisk, opplevelse som lydbok. Lesing/høytlesing/lytting er tre forskjellige måter å nyte litteratur på. Like verdifulle, men forskjellige. I mangel av et eget samlende verb for "å oppleve en bok" syns jeg det må være greit å bruke ordet "lest" i sammenhenger hvor det ikke er viktig å differensiere.

Jeg ser på det å lese ei bok og å høre ei bok som to likeverdige opplevelser. Men det er to forskjellige ting. Historien er den samme, men ting kan bli klarere i det ene eller andre formatet. Man kan for eksempel gå glipp av språklige nyanser når man hører. Et eksempel på dette er Jern av Torgrim Eggen, der deler av boka (kapitlene til Gro) er skrevet på relativt dårlig norsk. Full av særskriving og skrivefeil. Jeg lyttet tilfeldigvis på deler av den mens jeg hadde papirboka foran meg, og selv om innleseren er flink forsvinner mange av feilene når det leses høyt. Teksten blir litt annerledes enn det forfatteren leverte. Et annet eksempel jeg kan tenke meg er bøker av José Saramago, der jeg lot meg rive med av de lange setningene og mangelen på tegnsetting i En beretning om blindhet. Jeg har ikke hørt lydboka, men jeg regner med at dette går litt tapt der.

På den annen side kan lydboka gjøre at ting du ikke nødvendigvis hadde merket i teksten blir litt tydeligere, for eksempel om innleseren legger et visst trykk på ting. Det er spesielt interessant når forfatteren leser egne bøker, så fremt de er flinke innlesere (en dårlig innleser kan ødelegge veldig mye). Neil Gaiman leser vanligvis sine egne bøker, og han leser veldig godt.

Hvorfor skal du si at du har lest den? Kan du ikke bare si at du har hørt den?

I utgangspunktet tenker jeg at det ikke har noe å si om du har lyttet eller lest den, du har fått med deg akkurat de samme ordene og den samme historien. Å mene at du ikke kan si at du har lest den blir enten veldig firkantet eller veldig arrogant. Firkantet om det er den språklige forskjellen i lytte/lese det pirkes på eller arrogant om de mener det er mindre status å lytte.

For diskusjonens del så har det ingenting å si om man har lyttet eller lest, med mindre man ønsker å diskutere linjeavstand, skriftstørrelse eller andre praktiske ting. Om det er det det gjelder så må man selvfølgelig også passe på at man har lest samme utgave.

Her inne går lydbok som lest. Til daglig sier jeg at jeg har hørt en bok, om det er en lydbok.

Dette er jo eit kinderegg-spørsmål, der er minst 3 måtar å lese spørsmålet på.

1 - Bokstavleg (og også trivielt). Ja, det finnest såvidt eg veit ingen lover eller reglar som forbyr nokon å seie at dei har lest ei lydbok

2 - Grammatisk. Det går i alle fall an å diskutere dette. Strengt tatt så høyrer ein på lydbøker, så det er i prinsippet feil å seie at ein les dei. Men på den andre sida så er det jo vanleg i skriftlege ordskifte å nytte vendingar a la "eg seier med dette at ..." sjølv om ein eigentleg "skriv med dette at ...". Sidan "seie" i forhold til å "skrive" er analogt med "høyre" i forhod til "lese", tenkjer eg at det må vere like greit å seie at en les ei lydbok som det er å skrive at "eg seier med dette at ..." eller liknande.

3 - Likeverd. Eg oppfattar innspelet frå diskusjonspartneren din som at spørsmålet er korvidt det er likeverdig å høyre ei lydbok som å lese den. Ja, det meiner eg absolutt. Og så må eg legge til at ut frå eigne erfaringar så opplever eg det ikkje som likt, sjølv om eg oppfattar det som likeverdig. Opplesaren betyr ein del for kva inntrykk eg får av boka, dette kan slå begge vegar i forhold til leseopplevinga versus ei papirbok. Eg må også nemne at med lydbok er det meir kronglete å "bla" tilbake for å finne tilbake til noko ein lurer på tidlegare i boka. Så; likt, nei. Men likeverdig, ja.

Det var ein fin vri. Sjølv må eg vel seie at eg "køyrer" lydbøker, det er stort sett på lengre bil- eller bussturar eg nyttar dei.

He,he - sier alltid jeg "går en lydbok" jeg. Det har jeg gjort i mange, mange år. Til og fra jobb, på treningsturer osv....

Jeg synes absolutt bøker man har hørt "teller" like mye. Så lenge lydboka man har hørt er en fullstendig versjon. Med mindre man nettopp har lært å lese og trenger å trene på det, ser jeg liten forskjell på å lese boka eller høre boka.

Atter en gang kvalitetskrim fra Lars Kepler. Etter mesterverket Sandmannen så var fallhøyden stor men de leverer igjen. Her snakker vi om en bok på over 500 sider hvor tempo og spenning holdes oppe hele veien. Her er det ingen treg start slik det ofte kan føles i innledningen av ei bok, her er det spenning helt fra begynnelsen.

Boka her handler om ditt verste mareritt, en stalker og morder så ondskapsfull, kalkulerende og tålmodig at virkeligheten overgår fantasien.

Her får vi på ny møte hypnotisøren Erik Maria Bark fra første boka "Hypnotisøren". Bark har som sakkyndig i en drapssak 9 år tidligere sørget for at presten Rocky Kyrklund ble dømt. Presten selv husker ingenting. Nå sitter rikskrim atter en gang med et drap som ligner veldig på dette drapet.

Har presten Rocky Kyrklund en medhjelper eller en lærling utenfor fengselet eller er det en copycat?

Hypnosene av presten er så vidt i gang når en ny link til en film på YouTube kommer til politiet. Og enda en. Kun kvinner, som først blir filmet, deretter plaget og mishandlet før de drepes og etterlates i identisk sittende positur. Den syke morderen opptrer selv i gult oljehyre. Seriemorderen stalker sine ofre, men hvor i all verden finner han dem? Det blir etter hvert klart at dette er en sak med forgreninger til narko- og prostitusjonsmiljøer, en sak som ikke kan løses uten Joona Linna - helten som ser sammenhenger ingen andre ser. Samtidig peker etterforkningen stadig sterkere mot hypnotisøren Erik, og han jages som mistenkt.

Her får vi innsikt i samfunnets mørkeste avkroker.

Joona Linna har vært forsvunnet et år og de aller fleste tror han er død, bortsett fra Saga Bauer som fremdeles leter. Hans gamle kontor på rikskrim er overtatt av en ny kvinnelig ekspert på seriemordere.

Mens jakten på en ny morder foregår får vi nøsta opp de løse trådene fra forrige bok "Sandmannen" Denne sluttet med endel ubesvarte spørsmål men disse blir greit utredet her.

Jeg har tidligere hatt Jon Nesbø som krimfavoritten men etter Sandmannen og nå Stalker så tror jeg Kepler ligger et hestehode foran.

Jeg likte faktisk denne boka. Ikke alt mulig action, men spesielt mot slutten synst jeg den ble bra. En del artige varianter med parallelle virkeligheter og spesielle situasjoner gjorde boka meget underholdende. Jeg gir den dermed en 5 paa terningen.

Bøker som "Sønnen" er vel ikke noe problem, du har sikkert masse venner og kjente som kjøper den :) Det går an å låne av folk man kjenner også - eller vi leverer bøkene videre til hverandre, mange med fulle bokhyller og lite plass...

Helt enig! De aller fleste norske bøkene jeg leser er enten lånt på biblioteket, kjøpt på salg eller brukt, kom nylig over Sonja Holtermans Presteskapet til salgs på Notabene for kr 59 og slo da til siden den har stått på øskelista mi siden den kom ut for 2 år siden.

For et års tid siden fant jeg en bok på salg på CDON og der skulle de ha kr 149 + porto på salg! Siden orginalutgivelsen var på engelsk gikk jeg på eBay og fant den som ny med porto for kr 50.

Kjøper det meste på eBay, AdLibris og har nylig begynt å handle på Abe Books (3 bøker så langt) siden jeg har funnet bøker billigere enn på eBay der, AdLibris er også av og til billigere.

Leser på norsk, svensk, dansk og engelsk. Jeg har et par lydbøker i samlingen min, men mener alle er hørespill, foretrekker selv en fysisk bok, men leser en god del fanfiction på nettet også.

Noen bøker er også oppe i 450 kr, og 499, altså 500.

Jeg selger bøker og jobber i Ark bokhandel og synes prisene skyhøye.. At det faktisk går rundt, er jo utrolig. Glad jeg får de litt billigere av å jobbe med det, så mye bøker som jeg leser, but still... way off....

Helt enig, og den unnskyldningen om at nordmenn tjener så mye mer enn svensker og dansker har gått ut på dato. På den svenske adlibris koster e-boka til Jo Nesbø "Polis" 160 svenske kroner. Det norske adlibris har ikke e-bøker, men på digitalbok.no koster Nesbøs "Politi" kr 299,- Den svenske prisen inneholder også oversettelseskostnader. Så det går trygt an å si at det er dobbelt så dyrt. Lønnsforskjellene ligger ikke på det nivået.

Dette er en anmeldelse av lydboka, lest av Peter Kenny.

Ok. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne når det gjelder den boka her. Jeg kan begynne med at da jeg hørte utdraget hos Audible, ble jeg umiddelbart grepet. Den satt som et skudd i magen!

Trapped. Crushed. Weight coming from all directions, entangled in the
wreckage (you have to become one with the machine). Please no fire, no
fire. Shit. This hurts. Bloody bridge; own fault (yes, bloody bridge,
right colour; see the bridge, see the man drive the car, see the man
not see the other car, see the big CRASH, see the bone-broken man
bleed; blood colour of the bridge. Oh well own fault. Idiot). Please
no fire. Blood red. Red blood. See the man bleed, see the car leak;
radiator red, blood red, blood like red oil. Pump still working –
shit, I said shit this hurts – pump still working but the fluid
leaking out all over the place.

Det går ikke an å si stort om The Bridge uten at det dukker opp SPOILERE. Selv vaskeseddelen spoiler i overkant mye, synes jeg, så du leser videre på egen risiko.

John Orr våkner uten hukommelse på et sted som bare refereres til som The Bridge. Broen. Han får behandling for hukommelsestapet, men det går ikke særlig bra. Vil doktoren i det hele tatt at han skal huske hva som skjedde før han ble fisket ut av vannet ved broen? Og hva er det egentlig utenfor broen? Så vidt han kan se fortsetter den i all evighet, og ingen andre der kan fortelle noe om hva broen egentlig er eller hva den leder til. Han forsøker å passe inn, men nysgjerrigheten gnager.

«You’re not upset, are you, Orr?» Brooke says, pouring wine into my
glass.
«Merely sober. The symptoms are similiar.»

Så introduseres vi for personligheten som bare omtales som barbaren, og han snakker slik:

It wiz this majishin that geez this thing, cald it a familyar soay did
an it sits on ma showdder and gose jibber fukin jibber oll bludy day
it gose. I cany stand the dam thing but am stuk with it I suppose an
it wi me to, cumty think ov it. The majishin sed it woold help me; sed
it would tel me things, which it duz alright, but I thaught he ment
sum usefyull things no a lode a shite oll day. He wiz trying tay bribe
me becose he thaught I was goantae kill him, whitch I wiz, an he sed
if I didnae hed give us this reely intirestin an usefyull familiyar
tay keep watch at niyht an give us oll that advyce an that.

Tjukk, skotsk aksent, altså. Og den siste protagonisten vi blir kjent med er Alex. Han har vokst opp i Glasgow som en typisk arbeiderklassegutt, men flytter til Edinburgh for å studere. Der møter han Andrea, som han faller for umiddelbart. Han begynner å skamme seg litt for bakgrunnen sin, for Andrea og familien hennes er så… sofistikerte. Men de to finner tonen. Problemet er bare at Andrea ikke er ei sånn jente som passer helt inn i bildet Alex har vokst opp med: hun er ikke av den typen som finner seg til rette med å være hjemmeværende, trofast husmor. Hun skal reise, og hun vil ha et åpent forhold. Alex’ forhold til henne er komplisert. Han vil ha henne, men hun er ikke villig til å bli det han vil at en kvinne skal være. Alex er ellers en svært rasjonell type.

He believed in science, in maths and physics, in reason and
understanding, in cause and effect. He loved elegance, and the sheer
objective logic of scientific thought, which began by saying ‘Suppose . . .’
but could then build certainty, hard facts from that
unprejudiced, unrestricted starting point. All faiths, it seemed,
began imperatively by saying ‘Believe:’ and from this ultimately
fearful insistency could conjure up only images of fear and
domination, something to submit to but built of nonsenses, ghosts,
ancient vapours.

Også har vi denne personen som dukker opp innimellom skildringene av disse tre – han som tydeligvis har vært i en eller annen ulykke, som beskriver smertene og som antageligvis befinner seg i en koma. Alle tre personene skilles fra hverandre. John Orr fortelles i førsteperson, mens Alex fortelles i tredje. Kapitlene til mannen som har vært i denne ulykken skildres som en stream of consciousness, mens barbaren snakker om og for seg selv i en tjukk aksent. Barbaren er en type som heller dreper enn lytter, mens John Orr befinner seg i en irrasjonell virkelighet Alex neppe ville ha vært komfortabel i.

Fortellerstilen er både frustrende og effektiv. Leseren kastes rundt, her er det lite respekt for tradisjonelle fortellertrekk. Leseren inviteres i veldig liten grad inn – Banks stopper ikke for å vente på deg. Det hjelper å ha litt kjennskap til Skottland når man leser denne boka (det hjelper for øvrig også å være kjent med skotske aksenter, særlig barbar-kapitlene). Etter hvert i skildringen blir det klart at handlingen spinnes rundt to virkelige broer: Forth Rail Bridge og Forth Road Bridge i Fife. Forth Rail Bridge er ganske kjent:

Foto: Andrew Bell, via Wikipedia

Broene går parallelt over Firth of Forth; den ene (avbildet) for tog og den andre for biler. Jeg har krysset begge flere ganger. Kjenner man litt til konstruksjonen av broene, vil man finne en hyllest til flere av ingeniørene som deltok i byggingen i The Bridge.

Boka var en av forfatterens personlige favoritter: «Definitely the intellectual of the family, it’s the one that went away to University and got a first. I think The Bridge is the best of my books.» Det er ikke egentlig en science fiction/fantasy-fortelling, men den bruker definitivt elementer fra sjangeren. Magisk realisme er muligens en mer passende beskrivelse. Det er også (kanskje først og fremst) en kjærlighetshistorie, og en ganske vakker og vemodig en, også – uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Dette var en sånn roman jeg lukket (eller trykket stopp, da) med en følelse av at noe ikke hang på greip, kanskje den var litt for spesiell? Og var ikke egentlig slutten litt vel banal? Men jo mer tid som har gått etter at jeg leste den, jo mer liker jeg den. Den har vokst videre lenge etter at jeg ble fysisk ferdig med den, og plutselig så tenker jeg på den helt ut av det blå. Anbefales videre til lesere som liker en utfordring. Den leses forøvrig utmerket av Peter Kenny.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Mer enn godt nok om mot, sårbarhet og troverdighet i lederrollen!

Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.

"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)

Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:

"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet."

Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa.

I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne.

"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)

Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder.

Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":

"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes.

En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem. ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93)

Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)

"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)

I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken".

"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)

Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."

Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP.

Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)

Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort.

"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder.

I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)

Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere!

Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:

"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)

"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157)

Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder.

Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...

Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner.

"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)

Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok.

"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt enig. Jeg synst ellers Mehlum kan bli litt stereotyp i sine boeker, men her fikk vi en annen vinkling og det likte jeg godt. Jeg ga den like godt en 5 paa terningen.