Bokelskere.no

Nok en gang dras en viktig diskusjon i gang av deg, men på et fullstendig skjevt nivå preget av at Harald skal ha sine egne meninger i fokus. Ditt resyme av Rems biografi er mildt sagt svært ensidig; du nevner overhode ikke Bjørneboes mangeårige virke som lærer. Du tar det som bevist at han har tuklet med mindreårige (jeg finner ingen bevis for det i boka, at det foregår i en landsby han bodde betyr ikke at han selv var involvert). Du spinner totalt vill på at Bjørneboe var "homoerotisk", noe som ikke lenger anses som en forbrytelse. Du drar velmenende debattanter inn i et villniss av rabiate uttalelser som jeg finner helt meningsløst å forholde meg til. Selv Bjørneboes kompliserte forhold til sin mor vil du ha til at var umoralsk fordi han mottok penger av henne. Kort sagt leser du Bibelen som fanden selv, og gjør denne diskusjonen ufin og uoversiktlig. Det interesserer meg faktisk null og niks om du ikke lenger liksom "liker" Jens Bjørneboe!!! Du har vel heller ikke et eneste forhold til hans litteratur heller, så hva er det du vil? Jo, lett å se: Si nok noen ufordelaktige ord om en skjønnlitterær forfatter.

Personlig skiter jeg i hva slags liv forfatteren har levd, og vurderer hvorvidt jeg liker bøkene basert på hvorvidt jeg synes teksten er god.

Du er ikke den første som sitter igjen med den følelsen etter å ha lest Rems Bjørneboe-biografi, og jeg tar meg selv i å stusse over at så mange Bjørneboe-fans faktisk er så fan av personaen Bjørneboe at bøkene hans blekner når man får et annet syn på ham som menneske.

T.S Elliot var facist. Det gjør ikke diktene hans dårligere for meg selv om jeg misliker alt han stod for politisk.

Dostovjevski var en gæren kristenkonservativ og panslavist. Det gjør ikke Forbrytelse og straff mindre fantastisk.

Jeg har lest Hamsun uten å bekymre meg om krangelen han og Hitler hadde på privaten.

Jeg kan lese Bjørneboe uten å bekymre meg for suspekte sider av livet hans. Han er ikke så veldig mye mer snuskete enn Oscar Wilde.

Liker du forfatteren Bjørneboe, så les ham. Liker du Bjørneboes historiske image som en kompromissløs, semi-asketisk anarkist, så though luck.

De fleste bilder av kjente personer av den typen slår sprekker over tiden.

Litteraturen varer.

Reductio ad absurdum funker selvsagt som motargument til det meste.

Det handler ikke om "bedre" eller "dårligere". Det handler om at du dukker opp på et diskusjonsforum for litteraturinteresserte og forfekter det syn at skjønnlitteratur ikke har noen verdi og at det kun er sakprosa som inneholder "sanne" fremstillinger av virkeligheten. Dette er en høyst tvilsom påstand.

En bok av Einar Gerhardsen inneholder hans tolkning av det tema han framlegger. Det er hverken mer eller mindre "sant" enn en skjønnlitterær framstilling. Om forfatterens tanker er "absurde" får være opp til hver enkelt leser å vurdere. Det har man full rett til å hevde i møte med både Gerhardsen og Hamsuns tekster.

Hva du kan lære av Mysterier kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har lest den. Jeg har generellt ikke lest så mye Hamsun (som du later til å ha fokusert på når det gjelder skjønnlitteratur, kanskje du burde prøve noen andre forfattere?). Jeg har også lest såkalte klassikere (jeg har tross alt studert litteratur) som jeg ikke fikk noe ut av. Jeg elsker Shakespeare, men har enda ikke klart å lese ferdig en Dickens-roman, for eksempel.

Men jeg kan jo gi deg noen eksempler på hva jeg har lært: Av Aimee Sommerfelds Tamar og Trine-serie lærte jeg at de fleste mennesker egentlig er ganske like og at alle barn trenger (og fortjener) foreldre. Av Robin Hood (Rosemary Sutcliff), når jeg var 8 eller så lærte jeg man skal sloss for de som er svake i samfunnet, at noen prinsipper står fast samme hva og at man ikke godta urett sånn uten videre. Av Margit Sandemo har jeg lært at jeg ikke er så fryktelig interessert i overnaturlige fenomener, hva en "englemaker" er (noe jeg hadde stor glede av å fortelle min norsklærer på videregående når begrepet dukket opp i forbindelse såkalt seriøs literatur) og når hundreårskrigen foregikk. Av Jane Austen har jeg lært utrolig mye om (kvinners rolle i) samfunnet på 1800-tallet. Av Patrick O'Brian har jeg lært mer både geografi og Napoleonskrigshistorie enn jeg noensinne kunne forestillt meg å kunne. Av Hanne Ørstaviks Presten (en roman jeg forøvrig hatet dypt og inderlig) lærte jeg en masse om "sameopprøret" som Mikkel Gaup akkurat laget film om.

Og selvsagt kunne jeg lært mye av dette ved å lese sakprosa - leksikon, historiebøker osv. - i stedet, men det er nå ikke sånn jeg er skrudd sammen.

Men hvis du ikke får noe ut av å lese romaner, så er det selvsagt ikke noe galt i det. Bare la være å avblåse verdenslitteraturen med utsagn som "å lese om andres kjærlighetsliv", det sier simpelthen mer om deg enn om litteraturen.

Jeg er forøvrig enig med Jan Fongen: Om du ikke er et troll høres du ut som ett. Men det kan jo bli interessante diskusjoner ut av det.

Jeg oppfatter det slik at du fremstiller sakprosatekster som mer objektive enn ren skjønnlitteratur. Personlig har jeg problemer med en slik formulering, og vil presentere noen notater på subjektivitet i forhold til tekst:

Sakprosa blir ofte kalt brukslitteratur. Dette er med tanke på juridiske skrifter o.l. en ganske godt myntet term. Men, et premiss for sakprosa er at den skal være sannferdig, les: beskrive sannhet, eller virke sannsynlig på den tiden den ble skrevet. For å problematisere mitt første eksempel på sakprosa: Norges Lover m/forarbeide blir oppfattet som sannhet ved at den er all norsk aktivitet må forholde seg til som en fasit, hva legalitet angår. Men, lovene ble skrevet av mennesker. Og i anvendelse er den et subjekt for fortolkning. Slik kan ordet vris og vendes på nærmest uendelig, så lenge kjennskapen og kunnskapen til gitte fortolker er stor nok, og evnene tilstrekkelige. Derifra (i et tenkt scenario; en rettstvist) vil den første fortolkningen møtes av motpartens fortolkning (andre fortolkning), og utfallet av fortolkningene vil bli bestemt av, her, en jury. Deres oppfatning av de to første fortolkningene av lovverket vil få dem til å framsi en kjennelse, altså hvilken av fortolkningene de finner for godt å regne som sannhet. Utifra juryens kjennelse vil en fjerde part, dommeren, avgi en dom i overensstemmelse med juryens kjennelse, men dommerens fortolkning vil kunne ha massiv effekt på dommen: om dommeren er uenig i juryens kjennelse vil dommeren avgi en domfellelse som er strengere/mildere utifra dommerens egen fortolkning. Det jeg i bunn og grunn har beskrevet er en fortolkningsprosess av en "objektiv sannhet", Norges Lover. Hele sakprosateksten renner ut i subjektiv fortolkning, og sakprosaens visjon er dermed å regne som ugyldig.

Om dette virket noe vidløftig, så tar jeg nå for meg biografien som sakprosatekst, med et sitat som utgangspunkt:

Biografi (fra gresk bios, liv og graphein, skrive) er en sjanger innen litteratur og andre medier som forteller om et enkeltmennskes liv.

Biografier kan omhandle både virkelige og fiktive personer, men begrepet blir for det meste brukt om virkelige personer. Biografien skiller seg fra profiler og curriculum vitae (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen. I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene. Selvbiografier kalles også autobiografier etter latin: auto(selv). Wikipedia

En biografi bruker som kilder f.eks. en persons litterære verk, samtaler med personen, personlige brev, samtaler med bekjente og familie av personen o.l., og alt dette med det formål å kunne skape en så korrekt gjengivelse av personens liv og tankerekker. Men, også her er det overføring fra personens "sannhet" til biografens fortolkning, og akkurat slik hviskeleken fungerer så blir den biografertes mening fordreid, og leseren av biografien får en ugyldig fremstilling av personen som er skildret. Her kunne jeg utdypet, men jeg føler at poenget er ganske tydelig.

Når det gjelder henvisningen til en sakprosatekst om krigsopplevelser i Norge, så føler jeg at dette er et kjedelig forsøk på å promotere sakprosa, da det er skrevet av en mann, og baserer seg ikke på kriens faktiske virkelighet, men på hans subjektive oppfatning.

Det er ikke mitt poeng at det ikke kan skrives gode biografier eller sakprosa, men at de ikke kan gjengi en sannhet. Det at man får, som leser, er en pseudosannhet (Norges Lover o.l.), eller en halvdrøvtygd sannhet i form av en biografi eller andre sakprosatekster. Derfor kan ikke sakprosa opphøyes, eller ses på som en elevert sjanger innenfor litteraturen.

Skjønnlitteratur, på den annen side, så lenge den ikke har gjennomgått sensur eller moderasjon, gir en persons uforurensede skildring av liv, tanker, mening og følelser. Det er ikke slik å si at leseren av en roman eller et drama ikke fortolker teksten slik han opplever den, men leseren får servert et purt produkt, ikke et som har blitt fordreid i et annet menneskes bilde. Slik står skjønnlitteratur som den eneste genuine gjenfortellingen av én persons opplevelser, de være fiksjon eller bære autobiografiske trekk. Nå er det slik at skjønnlitteratur, nettopp på grunn av denne særskilte subjektiviteten aldri vil skape verdensfred e.l., på samme måte som sakprosa aldri vil være mer enn et intellektuelt kompromiss, og på den måten ikke vil kunne stille opp himmellegemene på rekke.

For meg personlig er det "friksjonen" mellom skjønnlitteratur og sakprosa som skaper en "sannhet". Allikevel er det skjønnlitteratur som gjør sterkest inntrykk, som et gjenvendende fenomen. Jeg får med meg at dere som ikke leser skjønnlitteratur har prøvd, men allikevel virker ikke anstrengelsene særlig ektefølte. Ikke at jeg vil anbefale dere å bevege dere ut av komfortsonen, med den bevisste litterære amputasjonen dere har foretatt på dere selv vil nok få dere til å falle forover og få ansiktet oppspjæret av all den ektefølte skjønnlitteraturen der ute.

Haha! Ja, det er sant. Jeg forsøker vel bare desperat å argumentere for min egen eksistensberettigelse. God helg!

Ditt forsøk på å sette skjønnlitteratur og intellektuell nysgjerrighet opp mot hverandre fremstår som meningsløst. Faktisk vil jeg påstå du begrenser deg intellektuelt ved å kun oppsøke sakprosaiske fremstillinger av verden.

Hakke hørt på makan! Kan da ikke sammenligne de to bøkene! Da kan like godt sette Hardy-guttene og Brødrene Karamazow i samme bås. Parfymen er en glitrende god fortelling med et herlig språk. Stor og original litteratur, og en moderne klassiker. Alkymisten gidder jeg ikke engang å karakterisere.

Alkymisten kan du hoppe glatt over. Jeg leste den mest på grunn av at jeg følte jeg var den siste i verden som ikke hadde lest den. Men det var bortkastet tid. Derimot Parfymen bør du få med deg, elegant skrevet og intens. Et lite tips: etter at du har lest Parfymen kan du også lese Latours katalog av Nikolaj Frobenius, det er store likehetstrekk mellom de bøkene.

Genial og lett. Kombinerer enkelhet og medingsfullhet. Innsikt i barn og undgoms tanker og følelser. Passe gåtefull. Godt eksempel på restriktiv informasjon - leser får kun den informasjon som hovedpersonen har tilgang til, derfor blir også deler av verden utenfor gåtefull.

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Her er vi helt på linje, Hekkan. Jeg ble nesten uvenner med en kompis som sverget til lesebrettet i en diskusjon her om dagen. Jeg savner LP-platene. Lukten av coveret. Seiersfølelsen det var å ta med seg plata hjem fra platebutikken. Bildene inni. Knitringen i papiret når plata ble dratt ut. Alt dette er borte. Og nå skal altså opplevelsen ved å lese også bli avstumpet ved å pepre øynene med digitale ord fra en skjerm. Den lukter jo ikke en gang! Sorry, det er nok jeg som er gått ut på dato, men takke meg til en skjev skulder hvis Shantaram fyller veska.

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.

Ah. Man kan ikke elske alt selv om alle andre gjør det. Stor litteratur? Ja, det er det, selvsagt. Men det er like selvsagt kjedelig, uforståelig, langdrygt og hermetisk.