Jeg likte godt den første boken: Blomstenes hemmelige språk – der fosterhjemsbarn var et sentralt tema. Derfor var jeg glad da jeg fikk muligheten til å lese et forhåndseksemplar av Vi ba aldri om vinger.

Den nye boken Vi ba aldri om vinger handler om familien Espinosa. De er fra Mexico og bor i USA i en liten leilighet rett ved en flyplass. Når historien begynner består familien av bestemor, bestefar, Letty som er en ung mor med sønnen Alex 15, og datter Luna 6.

Familien flyttet til USA for at Letty skulle få en god utdannelse, men så ble hun gravid som 18-åring. Hun ville ikke ødelegge fremtidsdrømmene til kjæresten sin, så hun sa aldri noe om graviditeten når han reiste av sted for å studere. Etter dette jobber hun på forskjellige barer og kafeer for å forsørge hele familien. Det blir besteforeldrene som tar seg av Alex. Og etter hvert Luna.

Bestefar reiser til en begravelse i Mexico og kommer ikke tilbake som lovet. Bestemor og Letty reiser for å hente han, men besøket ender med at bestemor og bestefar vil bli boende i Mexico.
Her begynner egentlig historien for Letty. Nå må hun lære seg å ta vare på barna selv. Hun kan ikke lengre sjonglere tre jobber og nattskift. I tillegg til å ta del i Letty sin utvikling i foreldrerollen, blir vi godt kjent med Alex og venninnen hans. Venninnen og hennes mor er papirløse innvandrere fra Mexico, og dette blir etter hvert et tema i boken.

Jeg slukte boken! Jeg ble engasjert på samme måte som jeg ble av Jojo Moyes «den ene pluss en». Det dukker opp mange forskjellige tema og dilemmaer for familien Espinosa. Blant annet papirløse, skole, utdanning, språk, aleneforeldre, familieforhold, kjærlighet. Det er umulig å ikke føle med Letty i hennes kamp for å få hverdagen til å fungere, og for sønnen som både får sin første kjæreste og skal bytte skole…

Anbefales på det varmeste!

Nydelig kjærlighetshistorie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.