Bokelskere.no

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Hadde ventet og lengtet lenge etter denne avslutningen på Mytting sin frodige trilogi om Hekne-slekta. Slukte den i løpet av første helga etter lanseringen. Jeg syns Mytting trekker leseren med inn i historien igjen på en god måte (er jo lenge siden vi leste bind 1 og 2, og det er godt med litt oppfrisking). Syns også at han samler trådene og runder av på en tilfredsstillende måte. Det kom noen tårer hos meg på de siste sidene (ikke ofte det skjer), og Astrid og Kai fikk en verdig avslutning. Boka er, som de forrige, full av eksotiske innslag av folketro, overtro og overnaturlige fenomener. Krigen kommer til Butangen, og vi møter lojalitet og svik, mot og feighet, kjærlighet og hat, ære og vanære, og liv og død. Gode, nære, rørende personskildringer, og passe diskrete doser med historiske fakta. (Liker ikke når forfattere putter inn for mange kunstige avsnitt med for mye historiske opplysninger). Syns nok fremdeles at bok 1 er best. Trilogien er noen av de få bøkene jeg faktisk kunne tenke meg å lese om igjen - da skulle jeg lest sakte og nyte alle detaljene.

Jeg ser tydeligvis ikke det "alle andre" gjør når det gjelder denne romanen. Vanligvis liker jeg denne type bøker, og den blir sammenlignet med både "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg og Fyrstene av Finntjern" av Lars Elling,noe jeg kan være enig i, de likte jeg derimot veldig godt. Men dette opplevde jeg bare som søvndyssende og kjedelig,mulig det hadde vært noe bedre å lest selv og ikke lyttet.

Jeg leser ikke mye satire, så ukjent med sjangeren. Men denne romanen skjønner jeg virkelig ikke poenget med. Knut er så uinteressant at jeg hadde problemer med ´å lese fremover. Avslutningen var helt umotivert.Skal ikke satire være morsomt eller ha brodd?

Godt skrevet, men litt for langsom med litt for mange uinteressante detaljer. Karakterene er troverdige, kanskje bortsett fra Sigrid.

Veldig godt skrevet om kriminelles beveggrunner

Etter å ha fulgt godt med på saken i Kongo, var det spesielt interessant å lese denne boken. Den gir et bilde av en mor som kjemper uten stopp for at sønnen skal bli frigitt. Mange sider å lese, men ble aldri kjedelig. Interessant informasjon om saken som ikke kom fram i media.

«Universet - en uendelighet av stjerner og planeter. Ingen vet hvor stort eller gammelt det er», ifølge Fortelleren i Brødrene Dal.

Og nå har det kommet en ny og bemerkelsesverdig sterk stjerne på himmelen – om den da er en stjerne, Morgenstjernen.

Karl Ove Knausgård er som vanlig en mester i å beskrive det helt hverdagslige, og gjerne få frem den litt ubehagelige stemningen mellom personer. Og fra det veldig jordiske, løfter han seg til det overnaturlige og metafysiske – noe man også kjenner til fra En tid for alt. Sprangene er store.

Litt underveis griper jeg meg i å lure på om det gikk litt for fort for forfatter og forlag – eller om det heller var noe som glapp for meg:
• Filosofen Hvitgensten (s. 277) – riktig diktet eller feil stavet?
• Litt rart å ringe 911 etter ambulanse (s. 472) – selv om du trolig kommer frem?
• Hvorfor rygger Arne morens bil ut, når hun har rygget inn (s. 523/525)?
• Hvorfor sier Turid Lindland at hun heter Torill Lindland når hun ringer nødnummeret (s. 569)?

Jeg bare spør ...

Boken simpelthen roper etter oppfølger(e), med så mange løse tråder at en kan frykte det skal rakne. For hvordan gikk det med Liam etter fallet? Hva skjedde de 13 dagene Jostein var i koma? Finner Vibeke ut hvem som ligger i kjellerboden – og har Åse våknet? Og har de døde vågnet? Følg med i neste episode av – Morgenstjernen.

Et myriadisk mylder av en persongalleri-mosaikk kretser rundt en uvanlig sterk og fjetrende stjerne-oppgang. . Morgenstjernen. Lucifer. Det er dekkes og dukes for at mangt og meget kan skje. De sterke, nære og levende enkelt-historiene fra ulike liv levet; fortalt gjennom flere jeg-fortellere som dels ser ut til å være forbundet med hverandre og dels ikke. Det de har til felles er morgenstjernens oppgang. Man blir fort investert i de ulike skjebner som skildres, og det er etter mitt syn imponerende og forløsende (men opplagt nok) at Knaus kan skrive drivende godt fra fiktive personers liv, så ulike som presten, kulturjournalisten, hjelpepleieren og den arbeidslause rikmannssønnen. Det som er synd, er at forbindelsene og de uløste halvferdige konfliktene hos de ulike jeg-fortellerne mot slutten av fortellingen trer i bakgrunnen, mens det okkulte, mytologiske og teoretiske rundt dødsriket blir mer og mer altoverskyggende.

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

Alt flott som er skrevet om denne boka er sant! En bok skrevet av en ordkunstner som får oss til å tenke på de store spørsmål i livet! Handlingen er på landsbygda på Island for mye over 100 år siden! Men tematikken er like aktuell i dag. Ordkunstneren gjør lesingen til en flott opplevelse som jeg unner mange å nyte!

Denne var virkelig god. Hadde høye forventninger siden jeg har lest så mye gode anmeldelser, og var litt spørrende i starten, men når jeg kom inn i fortellermåten, hvordan hun hopper år fram i tid, for så å gå tilbake i glimt, ble det hele veldig interessant. En kan tenke mye om Monika sitt liv, de valg hun gjør, men først og fremst er det jo så mye vanlig i det, så mye gjenkjennbare situasjoner, og de ulike livsvalgene søstrene tar favner så mye av en sjøl og folk en kjenner. Ble fylt av mye melankoli under veis, men til slutt satt jeg igjen med en god følelse av å ha vært vitne til et rikt liv. For boka favner virkelig nesten et helt liv. Mesterlig hvordan Marstein har fått det til. Boka gir innfallsvinkler til å reflektere mye over eget liv i ulike livsfaser, i hvert fall for en som er nesten på alder med hovedpersonen der boka slutter, enten det nå ligner Monika sitt, eller tvert om. Nei, denne boka ble jeg virkelig begeistret for. Løp på biblioteket, eller til bokhandelen!