Bokelskere.no

Sporløst
Du strauk meg over kinnet
den siste gangen på sjukehuset.
Handa di,
som før var hornet og hard
av slit med fjøs og jord og mager grøde
på steinrøysplassen vest på Skogen
var nå gjennomsiktig
tynn og skjør.
Det blyge kjærtegnet var som
skyggen av en fugl på snøen.
Derfor kjenner jeg det ennå
etter så mange år.
Det er alltid det sporløse
som setter de djupeste spor.

Midt i fellesskapet med venner må vi vokte den individuelle frihetens gave slik at vi alle kan vokse ut av andres forventninger og inn i noe nytt.

[...] Nele, som ser på verden og på meg med stort alvor, et alvor som Nele trenger for å beskytte seg. Ikke bli undervurdert. Ikke bli oversett. Ikke bli ledd av.

Et par ord i rett tid har alltid vært i stand til å løse floker som en taleflom bare vil foreverre.

Å elske seg selv og andre betingelsesløst, også når en ikke fortjener det, gir rom for et liv der feiltrinn er spiren til økt forståelse, vekst og utvikling. "Elsk meg når jeg fortjener det minst - det er da jeg trenger det mest."

"Ah, well, we'll just have to plant them over again next spring," said Anne philosophically. "That is one good thing about this world ... there are always sure to be more springs."

Det åndelige livet blomstrer ikke ved at vi anstrenger oss, men når vi lar oss lede.

Men det underligste var at det her på planetens runde rygg fantes en menneskelig bevissthet som kunne kaste dette stjerneregnet tilbake som et speil. I en steinørken er drømmen et mirakel. Og jeg husker en drøm…

Hvorfor føltes det så forbudt å være sårbar? Kanskje var det jeg trengte å høre, at å vise seg sårbar er et tegn på styrke, ikke svakhet

Dei som er der i nauda, og gjev deg den handa du treng, dei har du kjent lenge, og du visste at dei ville vere der når den vonde dagen var der. Det er det som er venskap. Dei som ikkje var der, stryk du ut av veneflokken. Dei nære venene kjem. Venskap er eksklusivt, som kjærleik. Og det er berre kjærleiken som må få større vekt enn venskapen i hopehavet mellom menneske. Alt det andre kjem lenger bak i køen og må få andre namn.

[...] her er vi ved venskapens problem: konkurransen med andre verdiar. Blir han ikkje verna og dyrka, greier han seg ikkje.
Som andre skjøre plantar er han kravstor. Han krev varme, lojalitet, mot, stell, ei hand akkurat når det trengst.

"jeg trenger ikke bevege meg raskere enn jeg er i stand til".

Er det sånn at alle lengtar? Ikkje kvar dag, kanskje, men innimellom. Kan hende går lengten til ein by eller ei bygd eller eit land langt borte der du ikkje er til vanleg nordover, sørover, mot aust eller rett vest?

Kan hende har du vakse opp der, eller ein av foreldra kjem derifrå, og du har feriert der som barn og blitt glad i nett desse fjella, gatene, skogane, øyane, strendene. Kan hende kjem du deg ikkje dit lenger, og grunnane kan vere mange til det, men du har mange minne som er knytte til akkurat desse svaberga og knausane, og då blir dei kan hende vakrast, heilt objektivt sett vakrast på jord, til og med så vakre at det kan gå på sanninga laus.

Og så blir du eldre, og kroppen får meir plass til nostalgi, og då kan ho bli sterkare, denne lengtinga, dragninga? Eller kan hende ikkje i det heile. Kan hende vil du aldri tilbake, ikkje eingong på ferie.

Og naturen verkar på og i oss. Det er gjort undersøkingar om kva urørt natur og naturlege lydar gjer med sentralnervesystemet, og det er skrive dikt og songar, men verken orda eller kunsten eller forskinga kan erstatte eller fullt ut forklare den ordlause kjensla i kroppen no, denne roa, flyten. Roa i rørsle. Kadonk, kadonk, plask. Denne gjentakinga. Kadonk, kadonk, plask.