Hans foregripelse av døden er nå blitt vår foregripelse av oppstandelsen.

jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.

(Jesaja 65:1)

Det har ikke vakt oppsikt at ikke skriver under pseudonym. Dette er ikke nødvendigvis noe positivt. Kanskje burde det heller være slik at den misstenkeliggjøres som skriver under eget navn. Hvorfor? Fordi man da kan finne på å jenke seg under skrivingen, av frykt for å måtte forsvare seg overfor slekt, venner, kolleger.

Vi erkjenner bare fullt og helt eksistensen til de menneskene vi elsker.

Troen på andre menneskers eksistens som sådan, er kjærlighet.

Misantropen som elsket menneskene.

Skjønt jeg har læst Bogen atter og atter, bliver ethvert Ord mig nyt. Hver Gang jeg kommer til det, fødes det oprindelig eller bliver oprindelig i min Sjæl. Al Lidenskabens Beruselse suger jeg som en Dranker lidt efter lidt ind, indtil jeg ved denne langsomme Nippen bliver næsten bevidstløs drukken. Paa den anden Side haster jeg det imøde med ubeskrivelig Utaalmodighed. Et halvt Ord, da iler min Sjæl ind i hans Tanke, i hans Udbrud; hurtigere end det udkastede Lod søger Havsens Bund, hurtigere end Lynet søger Lederen, smutter min Sjæl ind deri og forbliver der.

Det var ingen etterlatte som kunne uttrykke sorgen. Du viste ingen tegn til å ville ha hjelp.

Der ser jeg min bror. Det var alltid han som var lei seg. Min bror var lei seg for hele familien. Vi andre bar vår sorg i min bror. Han sank og sank. Da han til slutt døde, var han sunket helt ned i den klare blå sjøen under huset vårt og ingen av oss var lei oss mer.

Men én ting tør hevdes med sikkerhet. Den som er god på bunnen må synke dypt for å komme til etikken.

Det interesserer meg grenseløst. Vekker en sult og en lengsel i meg. Etter hva? Mening? Liv? En tilværelse der konturene er malt med blod av sverdet og ikke utvisket gjennom et århundre av søvn. Vi sover. Alle sover. Jeg ser søvnen bre seg ut over torget. Over husene, torghandleren og menneskene som beveger seg, over barnas latter og fontenenes vannvirvler. Vi lever den meningsløse søvnen og det er den virkelige synden.

Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen. Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve.

Han påstår å være i god forståelse med Herren, han vet seg uskyldig og ren i sitt innerste hjerte, hvor han også vet det med Herren, og like fullt motbeviser hele tilværelsen ham. Der ligger det store i Job, frihetens lidenskap hos ham ikke kveles eller beroliges i et forkjært uttrykk. Denne lidenskap er under lignende omstendigheter ofte kvalt i et menneske, idet en forsagthet og smålig angst har latt et menneske tro at han led for sine synders skyld, selv om han slett ikke gjore det.

Som den glade søker gleden, deltar i den, slik søker den sørgende sorgen.

Men alle mine sorger gjorde meg på sett og vis sorgløs.

Verden var full av usle personer, det ga meg håp om å unnslippe straff.

They had reached their cosmic truth, foreign to the lying world of the living. I contemplated them a long time, recognizing in the spectacle a sort of grace. Not for a moment did I dream of interfering with them, troubling their union with the impure contact of my living flesh.

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. den er der, og er uutholdelig, også forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden.

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. (Matteus 7, 1-2)

Kristus seiret ikke her. Han seiret først i nederlaget, i det totale nederlag. Kristus er antimakt, er svakhet som våger seg selv i tillit til kjærligheten, tillit til Gud

Løgnene er begynt å utrope seg til hellige... Hvor stor sanksjon skal enkeltmenneske gi smfunnet for sakens skyld?... Her er en mengde problemer som ties ihjel av avisene, og forsakes av de radikale... Selv har jeg ofte tenkt å skrive om disse problemene, men feiet dem bort med tanken på millionene som dør... Men hvordan kan vi ta millionene alvorlig, hvis vi ikke tar den enkelte alvorlig?... Enhver alvorlig diskusjon stanses helt bevisst i pressen... Alt som forsøker å snakke om "noe annet", blir tiet ihjel... Bare det som er oppe i nyhetsmasineriet, får komme frem... Når skal vi våge å ta opp selve radikalitetens problem...? Vår usikerhet, Vår felles usikkerhet, bunner ikke den også i min egen feighet, i vår alles personlige feighet...? I tommrommet etter våre myter, demonenene og utroper masken, utroper rollen, til eneste virkelighet... Du er ikke til, bare omgivelser, sier vi, enten vi kommer fra høyre eller venstre... Individualister og kollektivister, tar vi mennesket alvorlig...?