Bokelskere.no

Leste nettopp ferdig denne nå..det var kanskje tydelig hvordan "det gikk til slutt"....

Har nettopp avslutta boka, og er heilt bestemt på at dette er ei bok som kan lesast fleire gonger - og på fleire nivå. Historia er velkjent: det å verte forlatt. Ho får godt fram både traumer og kjensler - og innhaldet kan verke springande...som kjenslelivet ofte kan vere hos ein person i krise. Synsvinkel og tema skiftar fort...kan nesten verte litt forvirra som lesar av dei brå endringane. Nokre sekvensar er språkleg heilt i toppklasse, og kan kanskje vere sterke nok til å stå utanfor samanhengen i historia. Uansett: ei bok som gir grobotn for refleksjon...

Om dette er selvopplevd stoff skal ikke jeg begi meg inn på å utbrodere, men at hun har svært god innsikt og gode beskrivelser av hvordan det føles å bli bedratt etter å ha levd i et langt (og trygt) ekteskap, det er i alle fall sikkert.
Jeg liker godt hennes beskrivelser av "de gamle svanene", deres liv og historie, og refleksjonene om døden.
Er forøvrig enig med deg i at boka godt kunne ha vært lengre.

Tror jeg har fått meg en ny favorittforfatter! Lest to Hustvedt (mine første) på rappen nå, først "Når du ser meg", så Sommeren uten menn, likte begge godt, og den siste likte jeg bare enda bedre. Jeg syntes egentlig ikke "plottet" virket så lovende, men etter at jeg fikk sansen for skrivingen hennes, og ble anbefalt denne, leste jeg den. Mange synes visst den ble for springende, og hopper mellom ulike historier som ikke henger sammen. For meg hang det sammen, så mye som jeg trenger i hvert fall, det var sentrale sider av hovedpersonens liv den sommeren, og med på å hjelpe henne videre i det hun var i. Det var fine og treffende (og tidvis overaskende) beskrivelser av kvinner i ulike aldersgrupper, og forholdet mellom dem. Men jeg liker nok godt måten Hustvedt skriver, synes språker flyter veldig lett, uten at det nødvendigvis er lett innhold, jeg liker hvordan hun trekker filosofien inn i hverdagslivet, refleksjonene hun gjør. Jeg syntes det var helt greit at jegpersonen "snakket" til meg som leser, det tok meg ikke ut av historien, hun var Mia som fortalte sin historie. Det er mulig denne boka appelerer mest til voksne damer (hører gjerne hva menn, unge, gamle sier. Kanskje det har med min bakgrunn i akademia, men jeg synes denne boka snakket rett til meg, og godt kunne vært en skildring av mine omgivelser. Det blir mer Hustvedt på meg snart.

Kort svar fra mann: jeg liker godt Siri Hustvedts bøker. Har lest «The Summer Without Men» og «The Sorrows of an American», og har likt begge. Spesielt den sistnevnte. At jeg har fått et meget godt inntrykk av forfatteren (hun virker klok og reflektert) gjennom media hjelper selvsagt også. Jeg skal lese flere av Hustvedts bøker.

Så flott å få en slik god respons fra en mann på Siri Hustvedts bøker!
Som hun selv er inne på i denne boka, så har det ikke alltid vært like stuerent for (barske) menn å innrømme at de liker å lese skjønnlitteratur, og slett ikke litteratur skrevet av kvinnelige forfattere...

Det skal jeg merke meg, prøve The Sorrows of an American nesten gang. Lånt med meg Det jeg elsket fra Hustvedt i feriebunken nå. Jeg synes også hun virker klok og reflektert i bøkene. På en behagelig, ikke-brautende måte, vil jeg si. Eller kanskje er det jeg-personene jeg synes er kloke og reflekterte... Gleder meg til mer, i alle fall.

Jeg har tatt med med boka på ferie, helt grei til det formålet, likte tittelen og idéen. Litt usikker på om jeg likte fortellerstilen, hun henvender seg veldig mye direkte til leseren - noe Brecht lyktes bedre med. Ulike stadier i kvinners liv trekkes inn, og det umulig å ikke bli berørt av noe av det. Nå befinner jeg meg i Spania, et land der mannfolk bor hjemme til de er 35, og deretter flytter de til ei annen husmor, hvis de finner ei som gidder å stelle for dem. Samtidig leser jeg don Quijote sammen med flere her inne, og kvinnesynet i dette landet har endret seg litt, men ikke mye siden den gang.

Siri Hustvedt setter mannsrollen på spissen, se de to sitatene jeg la ut her. Det stemmer nok ikke med den norske virkeligheten i vesentlig grad lengre. Vet ikke om denne boka vil fenge menn, kanskje vil de lære noe av den? For frustrerte menn som leter etter sin funksjon i dette frigjorte samfunnet stint av sterke, selvstendige kvinnfolk, er den kanskje ikke å anbefale.

Samtidig viser boka at oppi all selvstendigheten, er vi ganske sårbare...

Likte boka veldig godt, har ikke lest noe av forfatteren før. Hovedpersonen møter kvinner, barn på forskjellig ståsted i livet, viser innsikt. Det som kalles "galskap" kan ramme den som plutselig blir forlatt av den man elsker og stoler på. Jeg likte slutten, valgene det sto i mellom ville vært riktig uansett, skilsmisse eller fortsette ekteskapet. Deilig å lese om en voksen kvinne.

Eg synest Hustvedt får til det å blande intellektualitet og sensualitet på ein mykje betre måte i den andre bøkene sine. Men Sommeren uten menn Blei eg oppriktig skuffa over. Det er som om dei ulike delane ikkje heng heilt saman, og alt bare blir oppstykka og tidvis påtrengande og kaotisk.

Det er mange små historier, både om desse eldre enkene og tenåringsjentene som blir litt halvferdige og amputerte, synest eg. Det er litt synd, for både plottet og alle dei små historiene har potensiale, men det blir ikkje innfridd.

Nei, Siri Hustvedt levde ikkje opp til forventningane mine, denne gongen.

Eg har blogga om boka her.

Heilt einig med deg! Eg liker vanlegvis Hustvedt veldig godt, men denne synest eg vart for lettvint, nesten platt faktisk innimellom...

Enig med deg, ble også litt skuffet over denne boka, ble litt for mye rot og oppstykking. Satt med en følelse at boka var veldig uferdig.

Tør ikke lese bloggposten din før jeg har skrevet min egen, er så lett påvirkelig, men er enig i din oppsummering av boka. Halveis og dillende.

Det var min første Hustvedbok etter flere år med voksende forventninger så det kan jo hende det ødela litt også. Får finne meg ei ny bok så fort som mulig for å viske ut det dårlige inntrykket.

Eg trur Hustvedt-fanen i meg ville hatt det betre om eg ikkje hadde lese denne boka. Om du skal lese Hustvedt på sitt beste er Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold svært gode. Eg veit ikkje om eg klarer å seie at ei av desse er den beste, men dei leverer, i motsetning til Sommeren uten menn. Eg synest Sommeren uten menn virkar litt halvferdig, på ein måte.

Men ikkje gi opp Hustvedt etter denne boka. Gi ho ein sjanse til å vise kva ho kan, i ei av dei tidlegare bøkene hennar. For ho kan, verkeleg!

Det var en velskrevet bok og det er flott slik hun klarer å flette disse tre generasjonene inn i hverandre. Jeg likte spesielt godt hvordan hun håndterte trettenåringenes mobbing.

Siri Hustvedt underviser i skriving på en psykiatrisk klinikk og har doktorgrad i litteratur. Hun og Paul Auster har en datter som er skuespiller så litt henter hun kanskje fra egen virkelig men det å ikke vite hva som er selvopplevd er også litt av spenningen når man leser bøker.

Nydelig bok! Her er min omtale av den:

Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaringen.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?

Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!

Nå har du og de andre her på tråden allerede skrevet omtrent alt som er å si om denne boka.
Min lille bemerkning her må da bli at dette er ei bok jeg ikke kunne feie over i en fart. Til det inneholder den altfor mange viktige temaer å reflektere videre over. Som vanlig (har bare lest ei bok før, "Når du ser meg", av Siri Hustvedt, så jeg har egentlig bare den å fare med) føler jeg at hun stiller krav til leseren, om å være våken og oppvakt, slik at man henger med i fortellingen, og også det som foregår av digresjoner, assosiasjoner, - og ikke minst historiske og filosofiske funderinger.
Derfor har jeg brukt en god del dager på å lese og fordøye boka, selv om den ikke er blant de tykkeste romanene jeg har lest.

God og fyldig anmeldelse! Sommer uten menn er den første boka eg har lese av Siri Hustvedt, og det blir garantert ikkje den siste. Fin bok med godt språk som flyt lett! Personane er godt skildra. Men sidan det dreier seg om fire generasjonar, og ganske mange personar, blir ikkje kjennskapet til dei så utfyllande. Hustvedt er ein kunnskapsrik og reflekterande forfattar. Dette viser ho i skildringane av dei indre tankane til hovudpersonen Mia. Vi får psykologiske, filosofiske, litterære og naturvitenskapelege utlegningar. Desse er interessante, men det kan kanskje bli litt mykje nokre gonger. I boka fins mange gullkorn, - ein del av desse kjem fram i sitata i denne tråden. Artig vri at forfattaren henvender seg direkte til lesaren fleire gonger.

What I loved er ein av mine favorittar - den anbefaler eg verkeleg!

Har akkurat avsluttet denne herlige boka i påskesola. Synes hun skriver fantastisk bra, og hadde litt vanskelig for å legge fra meg boka før jeg var ferdig. Og kunne egentlig begynt fra starten igjen med en gang..;)) Likte de parallelle historiene med flere generasjoner, med morens fem svaner, som du ante snart ville bli færre, og de unge jentene i en spennende og vanskelig utviklingsperiode. Ut fra at hun skriver om en kvinne i rett alder mv, var jeg også innom tanken om noe var selvbiografisk, men avviste det ganske fort. Men det er nok mange som har opplevd noe som ligner...

Jeg er midt i denne boka nå, og jeg elsker den!!!! Jeg tror for øvrig ikke at historien er selvopplevd. Men hun har sikkert kjent noen som har vært gjennom dette. Dessuten tror jeg at mange klarer å sette seg inn i hvordan det vil føles å bli forlatt på den måten som hovedpersonen opplever, selv om man ikke har opplevd dette på kroppen. Men få klarer som Siri Hustvedt å sette ord på det på samme måten.

Holder på med boken nå, er enig i at det kan virke selvopplevd, men jeg tviler på det. Hustvedt er gift, og har vært det i mange år, med forfatter Paul Auster. Jeg er ikke kommet så lang i boken ennå, men jeg klarer ikke helt engasjere med. Historien er fin, men den har ikke "tatt av" ennå for min del.

Det var som jeg selv kunne skrevet anmeldelsen. Selvopplevd? Jo, gjennom et langt liv kjenner jeg meg igjen på godt og vondt. Forfatteren har en så enkel og god måte å skrive på. Synes i motsetning til deg at det var greit å ikke få greie åssen det gikk til slutt....

Sjølv om historia i boka heller ikkje er sjølvopplevd for meg, syns eg som du seier at gjennom livet kan eg kjenne meg att på godt og vondt. Siri Hustvedt sine refleksjonar over temaet tid og levd liv er godt skrivne, og lette å kjenne seg att i gjennom ulike stadie i livet. Og slutten var som den måtte vere for meg: open, men gir ei tydeleg retning...

Veldig enig med deg i det du skriver her.
Dette er ei bok om menneskelige relasjoner, livet og døden, som kan gi leseren mange tanker, refleksjoner, digresjoner og egne assosiasjoner til gjenkjennbare situasjoner i eget liv. Ei bok å filosofere over, og ei bok å lære noe av, uansett hvilken alder man befinner seg i.