I straffekolonien og Forvandlingen er favorittene. Førstnevnte vekker uhyggelig detaljerte bilder og viser hvor upersonlig og utspekulert vold teknologien tillater i tillegg til å ha det totalitære tilsnittet som mange av Kafkas historier har, mens Forvandlingen på sin side tar opp i seg alle kilder til individuell og kollektiv uro i første halvdel av det tyvende århundret, og i dag for den saks skyld. Det er bare å gi seg hen til de morbide og urovekkende feberfantasiene og le sammen med Kafka, hele veien til undergangen, til grava, ledsaget av det sedvanlig eiendommelige språket hvis egenart er uhåndgripelig men krystallklar. Det er noe vanvittig klisjefylt forbundet med begreper som eksistensiell angst, men for Kafka gjør vi et unntak. Selvfølgelig fritt frem for lesninger av allegorisk art i flere av disse historiene, for den som liker slikt. Selv klarer jeg ikke å få bildet av det eksekusjonsapparatet ut av hodet, eller følelsen av å dele Samsas skam og skyld.
Sist sett
