Bokelskere.no

Velkommen med innlegg til denne siste delen av romanen.

Foreslått leseperiode: 29. april - 12. mai

I diskusjonene omkring Idioten har medlidenhet vært ett av temaene. De utålmodige av hjerte av Zweig har vært nevnt i den forbindelse. I Uroens bok av portugiseren Fernando Pessoa kom jeg over følgende:

"Jeg har en svært enkel moral - nemlig en som sier at man hverken skal gjøre godt eller ondt. Jeg vil ikke gjøre ondt, skjønt ikke bare fordi jeg innrømmer andre den samme retten til ikke å bli plaget som jeg mener tilkommer meg, men fordi jeg mener det er tilstrekkelig med de naturlige onder som finnes i verden."

(...)

"Jeg vil ikke gjøre godt, for jeg vet ikke hva som er godt, og heller ikke om jeg gjør godt når jeg tror jeg gjør det. Kan jeg vite hvilke ulykker jeg forårsaker når jeg gir en almisse? Kan jeg vite hvilke fortredeligheter jeg steller i stand når jeg belærer eller formaner? Jeg tviler, og jeg avstår. Og jeg tror dessuten at det å hjelpe eller å forklare på et vis er å gjøre det onde, fordi man da blander seg inn i et annet menneskes liv. Godheten er et spørsmål om temperament; vi har ikke rett til å gjøre andre til offer for våre luner, selv ikke av menneskelighet eller kjærlighet. Velgjerninger er noe som pådyttes en; derfor vender jeg dem ryggen."

Dette er jo ganske nedslående, men likevel til ettertanke - også når det gjelder den rollen fyrst Mysjkin skulle komme til å spille den tiden har var i Petersburg.

Flere som er i mål med denne felleslesingen?

Hvorfor er leseperiodene så lange? Tar jo bare ei uke å lese boka.

Selv om jeg mistenker at du spør mer for å provosere enn fordi du faktisk er nysgjerrig, klarer jeg ikke å la være å svare.

Når man starter en felleslesing er målet at alle som vil skal ha mulighet til å være med. Noen leser den sikkert ut på en uke, mens andre har en travel hverdag eller har andre grunner til å bruke lenger tid. På bokelskere.no prøver vi å gjøre vårt beste for å ta hensyn til og inkludere alle, heldigvis, ellers hadde jeg ikke hatt mulighet til å være med på en del av felleslesningene jeg har hatt stort utbytte av.

Fordi vi er forskjellige mennesker og leser i forkjellig tempo. Og - ikke minst - fordi et viktig poeng med disse felleslesingene er å tenke over det vi leser, utveksle synspunkter og lytte til hverandre.

Skal ikke begi meg på noen analyse av "Idioten" men jeg har noen betraktninger og fakta rundt boka.
Dostojevskij skrev deler av boka da han var i Sveits og avslutter den i Firenze ifølge Petter Normann Waage. Det var i den perioden han fikk sin første datter men som døde etter 3 mnd. Han ruinerte seg på rulett, og spilte sågar bort gifteringen sin samtidig som han har harde epileptiske anfall.
Tenk dere, i den tragiske situasjonen han og familien var i klarer han og avslutter et mesterverk .

Fyrst Myskin, er i bunn og grunn en tragisk person i den verden han "lever i", han er så naiv og han får det liksom ikke til noe på mange områder. Han har dårlige allmennkunnskaper og det skinner gjennom i ulike samtaler og det er flere som merker og kommenterer det, han kan på en måte ikke oppføre seg etter den tids normer.
Han vokste opp med sammen med de gamle damene og ble som ung mann etter hvert sendt til Sveits der han likte best og underholde barn. Han var og ble på en måte alltid et barn, han er på en måte uferdig og som ikke kunne finne sin plass og hadde bl.a. vansker med å tilegne seg vanlig adferd i sammenkomster selv om han ble instruert.
Fyrsten gir meninger og observasjoner til kjenne uten baktanker, han har ingen opplevelse av spott, ironi eller hån - og han utviser en nesten overjordisk tillit til det han ser. Også er han ute av stand til å lyve. Han er absolutt det "skjønne menneske" og kommer bokstavelig talt ikke fra denne verden.
Kanskje vi nå forstår mer av personen Myskin etter å ha lest boka, eller står vi igjen med mange spørsmål om hans person? I alle fall får Dostojevskij oss til å gruble og kanskje finner hver enkelt av oss sine "svar", for når det kommer til det "guddommelige" er der flere sannheter enn svar.

Jevgenij Pavlovitsj’s spørsmål: ”Hvor går medlidenhetens grenser?” har jeg også festet meg ved. Jeg oppfatter det som sentralt i romanen.

Fyrst Mysjkin vil det gode og ønsker det beste for alle. ”Medlidenheten er den viktigste, kanskje den eneste lov i hele menneskehetens tilværelse”, er hans rettesnor. Og likevel går så mye galt i hans fotspor. Jeg har vekslet mellom å føle sympati med fyrsten og synes synd på han, og å bli irritert og oppgitt over han. Merkelig nok kanskje, har jeg ikke beundret han for hans godhet. Jeg har sett på han som hjelpeløs og brukt av sine omgivelser, og jeg har sett på han som klok, observant og velmenende. En person det altså ikke er helt enkelt å få taket på.

Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet Mysjkin som en slags katalysator, en som får ting til å skje. Hadde det vært bedre, som oversetter Geir Kjetsaa spør i sitt etterord, om han hadde holdt seg i Sveits og ikke hatt denne gjesteopptredenen i Petersburg? Eller om han faktisk hadde satt noen grenser for sin medlidenhet med alle? Eller hadde verden blitt et dårligere sted uten mennesker som fyrsten? Jeg synes Kjetsaa stiller opp romanens dilemmaer på en god og klargjørende måte.

Jeg ga bind 1 terningkast 5, og bind 2 under tvil en 6-er. Jeg synes det er et driv over bind 2, spesielt mot slutten, som trekker opp.

På slutten fikk jeg assosiasjoner til Stefan Zweigs "De utålmodige av hjertet" (som jeg ser også du har i bokhylla di), hvor medlidenhet og hva det kan føre til er et av temaene. Hovedpersonen der synes jeg imidlertid var lettere å skjønne og ha sympati for enn fyrsten som jeg synes framstår mer som en ide.

Jeg er nå omtrent halvveis i De utålmodige av hjertet. Selv om den og Idioten er to svært forskjellige bøker, er det en interessant sammenlikning du trekker opp, Bjørg. Medlidenhetens problem, om man kan kalle det det, går igjen i begge. Er medlidenhet alltid av det gode, og finnes det grenser for medlidenhet? (Og NB - medlidenhet og empati er to forskjellige ting!)

Zweig er en knakende god forteller. Er enig i at det ikke er vanskelig å forstå hvordan hans hovedperson lar seg rive med, og få sympati for han. Fyrst Mysjkin er en "hardere nøtt".

Jeg fikk lyst til å skyte inn at vår menneskelige feighet har en tendens til å "gjemme seg" og utgi seg for å være medlidenhet. Synes jeg ser dette tydelig både i *De utålmodige av hjertet" og i "Idioten".

Jeg synes du er vel streng i din dom her, gretemor; vi er jo bare mennesker :-)
Har nettopp lest hva doktor Condor (De utålmodige av hjertet) sier om to typer medlidenhet: en farlig - svak og sentimental og en fruktbar - tålmodig og overbærende.
Derimot finner jeg begge våre to venner, løytnanten og fyrsten, i overkant naive. Naive og velmenende.

Det var ikke min mening å være hverken streng eller å dømme noen :-) noe jeg forøvrig ikke har noen forutsetninger for å gjøre.

Takk for interessant og artig informasjon. De utålmodige av hjertet plukket jeg med i en bærepose (100 kroner posen) for noen dager siden, uten å kjenne den. Gleder meg til å lese den.

At fyrsten fremstår mer som en ide enn et reelt, levende menneske - en tankevekkende og treffende formulering. Lurer på om jeg må revurdere terningkastet...

Fjerde del og Geir Kjetsaas etterord er ferdiglest. Jeg har hele tiden oppfattet fyrsten som usedvanlig velmenende og ganske naiv, men klarer ikke helt å se ham som en Kristus-skikkelse selv om det tydeligvis var dette Dostojevskij mente. Jeg satt snarere igjen med spørsmålet som Jevgenij Pavlovitsj stilte til fyrsten (kap. IX, s. 235 i min utgave):
Hvor går medlidenhetens grenser?

Jeg hadde også litt problemer med å fordøye alle de svært spesielle personlighetene. Visst er mennesker ofte irrasjonelle og uforutsigbare, men her ble det kanskje litt i overkant? Selv om boka var underholdende og absolutt lesbar, blir den nok ikke blant favorittene mine.

Tenker litt når jeg leser innlegget ditt, at kanskje Idioten kunne vært et verk som mange av oss hadde hatt større glede av uten alle fortolkningene, analysene, forordene, etterordene, uten Geir Kjetsaa og N. Waage. Bare lese og nyte Dostojevskijs språk.

Jeg er forsåvidt enig i at mange verk kan stå på egne bein og "leve sitt eget liv" uavhengig av både forfatterens forklaringer og andres tolkninger. Det er ikke alltid jeg selv føler behov for å tolke eller forstå heller. Men det var ikke tilfelle denne gang - kanskje fordi jeg ikke opplevde den flyten som kreves for bare å nyte? Uansett er det artig med disse diskusjonene som både gir nye innfallsvinkler og viser hvor forskjellig vi kan oppleve bøkene :)

Jeg har nettopp startet på fjerde del, og synes det er morsomt å lese forfatterens essaylignende betraktninger omkring det han kaller dusinmenneskene og en forfatters problemer med å framstille disse på en interessant måte :)